blid som en sitron

Jeg har kanskje ikke et mangotre i bakgården, men jeg har et sitrontre. Det er bare det at sitronene er syke, og ser ut som maiskolber. Hver morgen titter jeg ut baderomsvinduet på de misformede sitronene. Hver kveld ser jeg ut av det samme vinduet og stirrer rett i øynene på possumet jeg har døpt Per. I løpet av dette året har jeg bodd tre forskjellige steder. Det må være ny rekord tror jeg. Jeg trives godt der jeg er nå - selv om jeg egentlig er en slags inntrenger.

Om nøyaktig 21 dager sitter jeg på flyet hjemover. Det er rart hvordan alt for tiden handler om ting som tar slutt. Endringer. Forandring fryder, men ikke alltid. Så hva skal jeg bruke mine tre siste uker i Melbourne til? Jo, oppleve. Ta bilder. Skrive. Være glad. Generelt alt jeg ikke har gjort så mye av de siste månedene. Kanskje jeg til og med skal blogge litt mer og.


Jeg har oppdaget litt ny musikk siden sist og, mest på grunn av samboeren min.

lørdagskos med malemannen

Jeg gjør alt annet enn det jeg egentlig skal. Som er å skrive essay om hvilke lover og regler australske journalister må følge. Som i bunn og grunn er omtrent de samme som norske journalister burde holde seg til. Men det frister rett og slett ikke i dag. Det er lørdag. Lørdager burde ikke tilbringes på et bibliotek. Spesielt ikke på et bibliotek som dette.

I dag var jeg ekstra uheldig, og satte meg ned på pulten bak den kinesiske malemannen. Han som kommer med malesakene sine i en turkish delight-boks. I dag har han med en hel kylling. Jeg tror tanken var å spare den til lunsj, men han smånibbler på den konstant likevel og med den farten han holder er den nok borte lenge før lunsjtid.

Jeg får lyst på turkish delight, men siden jeg allerede har spist sjokolade i dag, er det uaktuelt. Jeg tenker på alle hjemme som ligger i hardtrening for å finne sommerformen 2011. Her faller løvet av trærne, og alle har funnet fram 'vinterklærne'. Hjernen min tror det nærmer seg jul. I 21 år har den forbundet fallende løv og temperaturer med vinter og julefeiring. 15 grader og sol i Norge får alle til å kaste klærne og drikke året første utepils, 15 grader her betyr mer klær og innekos.

Om under én måned er jeg en bachelorgrad rikere. Hva jeg skal gjøre med den vet jeg ikke. Forslag mottas med takk. Men før den tid kommer skal diverse oppgaver skrives, før øl skal drikkes og liv nytes. Så kan man bekymre seg for framtiden. For det er jo lenge til.


God helg (:

Husker du meg?

Når er det på tide å få fart på bloggingen igjen? Jo, når din dyslektiske søster på 12 år tar deg igjen i antall følgere på Bloglovin'. Skrekk og gru. Det verste er at jeg kjenner meg igjen i den mannevonde blogginga hennes - jeg var jo slik en gang jeg, og. Blogget i hytt og gevær om hvor fæle alle mannfolk egentlig er, når det i virkeligheten ikke finnes noe bedre enn de. Spesielt når de er fra New Zealand.

Livet er hardt - skolearbeidet hoper seg opp og gir meg mareritt om natta. Ikke bare blir jeg forsøkt spist av kjempeskumputer (faen, som jeg savner Candy King-smågodt!), i tillegg er jeg tydeligvis fritt vilt for engelske akademiske artikler også. Jævler, ass. Uansett, det ordner seg alltid for snille jenter har jeg hørt.

Men, man har aldri for mye skole til at man ikke kan drikke seg snydens.. 



















Tjoheii, som jeg koser meg. Og tanken på at det nærmer seg slutten får meg til å bli veldig, veldig trist..

Dette ble veldig random merker jeg. God helg! :-)

all good things must come to an end

Plutselig er den her. Den fryktede høsten. Løvet faller fortere enn forventet. Temperaturene har forlengst sneket seg ned mot altfor kaldt. En og annen dag kan man fortsatt kjenne solen brenne, men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere nå. Har jeg nevnt at dette har vært den dårligste sommeren Melbourne har hatt på 70 år?

Det virker som om alt kommer til en ende for øyeblikket. Nathalies foreldre har allerede dratt hjem.  Sommerferien er over, og det er straks sommeren og. Studielånet er for lengst borte. Dagene flyr forbi, og jeg er redd jeg snart sitter på flyet hjemover. På en annen side er det masse fine ting som nettopp har startet. Det er et nytt semester på gang, noe som betyr at jeg snart har en bachelorgrad i media og kommunikasjon. Har vel på en måte prioritert andre ting. Som.. eh.. øl? Men det bli, det bli, som de så fint sier i Kristiansund.

I går fikk jeg en fin pakke fra Norge. På en dag som var like ille som den var lang, kom den ti kilo tunge pakka som julekvelden på kjerringa. Som i dette tilfellet var meg. Oppi der var det mye fint, men det aller, aller beste var seks små påskeegg fra Freia (og melkesjokolade med kvikklunsjbiter og Stratos, da!). Åh, som jeg savner de fylte vidundrene. Det er rart hvor mye glede noe så lite, og ikke minst usunt, kan skape!
















En dans for verdens snilleste mamma! 

Anyway, denne helgen blir fin - med tequilaparty på lørdag, håndball og grilling hos en dodgy venn på søndag (litt skeptisk til akkurat den håndballdelen egentlig). Og kanskje litt skolearbeid og kos innimellom. Man vet aldri.


God helg!

livet er nydelig som vær når det er nydelig vær

Snart er moroa over. I fire og en halv måned har vi gjort akkurat det vi har hatt lyst til, men som man sier - ingenting varer evig, heller ikke sommerferie. Det er høst i lufta. I går hadde vi kanskje det som var denne sommerens siste ordentlig varme dag. Nå går det vel bare en vei, og det er mot vinter og stadig synkende temperaturer. Men når jeg ser tilbake på de siste månedene er det med et stort og fyllesykt smil. Det har uten tvil vært de beste månedene i mitt liv, og jeg angrer absolutt ikke (nå blir jeg svært så sentimental her jeg sitter..) på at jeg har brukt opp hele det dustete studielånet mitt.


Melbourne befinner seg i staten Victoria, den lille oransje flekken helt nederst til høyre på kartet. Ikke bare huser denne staten den beste byen i verden, den er også hjemmet til en av verdens farligste slanger. Så vet dere det. I desember kjørte vi opp hele kysten, gjennom New South Wales og opp til Queensland. Da vi kom hjem blakke og fornøyde i januar, drev vi dank noen uker (og fikk oss et nytt hjem, da!) og forrige uke la vi ut på enda en road trip. Denne gangen kjørte vi andre veien, langs kysten og gjennom South Australia. Rart å tenke på hvor store variasjoner det er i det landet her (det føles litt rart å tenke generelt, egentlig). På en dag kan man se kyst, rikt dyreliv (vi har sett ville koalaer, kengeruer, emuer, pelikaner, pingviner og megaedderkopper), og så er det plutselig så tørt at det fare for skogbrann bare man fjerter.


Uansett.. Nå er jeg tilbake i gode, gamle Melbourne. Om en ukes tid begynner skolen, og hverdagen kommer til å treffe meg som en gresshoppe mot en trailer. Faen. Så var det dette med penger, da. Får håpe jeg får litt igjen for all den gode karmaen jeg har bygget opp i det siste.

Så noen bilder fra turen til Adelaide..  Og ja, vi står i et tre.




du og jeg og vi to

Jeg ser kjente fjes på gata nesten hver dag. Det vil si, jeg tror jeg ser kjente fjes på gata hver dag. Det tar meg alltid rundt to minutter å innse at det ikke er mulig at det faktisk er dette mennesket jeg ser. Verden er kanskje liten, men ikke så liten at jeg kan støte på odølinger på gata i Melbourne.

Bare så du vet det har du en dobbeltgjenger i Australia. Hvor kult er det ikke at på andre siden av jordkloden tasser det en liten asiaterversjon av deg rundt? Rett og slett fantastisk spør du meg. Hvis jeg en dag får veldig hjemlengsel, setter jeg meg bare i byen og titter på folk. Skulle det dukke opp et kjent fjes snakker jeg til vedkommende på norsk. Det hjelper faktisk på hjemlengselen. Jeg har hatt mange fine samtaler med forvirrede asiater. Glede.

Over til noe helt annet - forrige uke hadde jeg besøk av to søte kakkerlakker på rommet mitt. Det hele startet med paniske hyl, og endte med forsterstilling i senga til Nathalie. Dagen etter gikk vi til innkjøp av diverse dødelige gasser, og nå finner jeg døde kakkerlakker overalt på rommet. I tillegg til kakkerlakkene har en doplanger flyttet inn i andre etasje. Men det tar vi ikke så tungt, siden han hadde et raserianfall første kvelden og må flytte ut innen to uker.














Jeg savner litt iblant, da.

Nå går det for vidt

Tro det eller ei - det er vanskelig å holde bloggen oppdatert uten nett i huset. For ja, nå har vi faktisk fått oss et nytt sted å bo. Og det tok oss nøyaktig fem dager å få vår første utkastelsesadvarsel. Huset, som ligner på noe fra en dodgy pornofilm på 70-tallet, skrek etter en fest. Vi har tross alt en stue (og en ordentlig bar!) på størrelse med den gamle leiligheten min i Oslo. Så ting eskalerte litt. Det begynte rolig med ost, vin og kjeks, og kvelden endte med strobelys og politimenn på døra. Det eskalerte, sa vi når huseieren banket på klokken ti om morgenen på selveste Australia Day. Shit happens. Vi har i hvert fall hvert vårt rom nå. Og vi betaler utrolig lite i forhold til huset i gode, gamle Church st. Så nå gjelder det å holde naboene blide og goonen i kjøleskapet. 


Tilbake i Melbourne etter en måned med reising har "hverdagen" dessverre smyget seg på. All reisingen har gått hardt utover studielånet, så nå må en jobb til før skolen starter om en måneds tid. Jeg kan ikke tro at ferien snart er slutt... Tanken på skole får meg til å gulpe litt. I tillegg har jeg valgt radiojournalistikk dette semesteret. Ikke spør meg hvorfor - det jeg egentlig ville ha var tv-journalistikk, men det viste seg at det ikke var mulig. Så nå skal jeg stotre og stamme meg gjennom fire måneder med radio. Glede.

Bortsett fra disse småproblemene er alt bra. Jeg har nettopp kommet tilbake fra fem dager i Gold Coast, hvor Beach Handball Nationals foregikk. Oppkjøringen min til mesterskapet bestod av en måneds treningsfri, masse alkohol og en god dose sukker. Jeg angret fort da jeg plutselig skulle spille tre håndballkamper på sand (!!!) hver dag, og temperaturen snek seg opp mot 35 grader. 














Fint, ey?













Tha team