Liselusa

blid som en sitron

2011-06-19T21:06:00.000-07:00

Jeg har kanskje ikke et mangotre i bakgården, men jeg har et sitrontre. Det er bare det at sitronene er syke, og ser ut som maiskolber. Hver morgen titter jeg ut baderomsvinduet på de misformede sitronene. Hver kveld ser jeg ut av det samme vinduet og stirrer rett i øynene på possumet jeg har døpt Per. I løpet av dette året har jeg bodd tre forskjellige steder. Det må være ny rekord tror jeg. Jeg trives godt der jeg er nå - selv om jeg egentlig er en slags inntrenger.

Om nøyaktig 21 dager sitter jeg på flyet hjemover. Det er rart hvordan alt for tiden handler om ting som tar slutt. Endringer. Forandring fryder, men ikke alltid. Så hva skal jeg bruke mine tre siste uker i Melbourne til? Jo, oppleve. Ta bilder. Skrive. Være glad. Generelt alt jeg ikke har gjort så mye av de siste månedene. Kanskje jeg til og med skal blogge litt mer og.

Jeg har oppdaget litt ny musikk siden sist og, mest på grunn av samboeren min.

lørdagskos med malemannen

2011-05-20T22:12:00.000-07:00

Jeg gjør alt annet enn det jeg egentlig skal. Som er å skrive essay om hvilke lover og regler australske journalister må følge. Som i bunn og grunn er omtrent de samme som norske journalister burde holde seg til. Men det frister rett og slett ikke i dag. Det er lørdag. Lørdager burde ikke tilbringes på et bibliotek. Spesielt ikke på et bibliotek som dette.

I dag var jeg ekstra uheldig, og satte meg ned på pulten bak den kinesiske malemannen. Han som kommer med malesakene sine i en turkish delight-boks. I dag har han med en hel kylling. Jeg tror tanken var å spare den til lunsj, men han smånibbler på den konstant likevel og med den farten han holder er den nok borte lenge før lunsjtid.

Jeg får lyst på turkish delight, men siden jeg allerede har spist sjokolade i dag, er det uaktuelt. Jeg tenker på alle hjemme som ligger i hardtrening for å finne sommerformen 2011. Her faller løvet av trærne, og alle har funnet fram 'vinterklærne'. Hjernen min tror det nærmer seg jul. I 21 år har den forbundet fallende løv og temperaturer med vinter og julefeiring. 15 grader og sol i Norge får alle til å kaste klærne og drikke året første utepils, 15 grader her betyr mer klær og innekos.

Om under én måned er jeg en bachelorgrad rikere. Hva jeg skal gjøre med den vet jeg ikke. Forslag mottas med takk. Men før den tid kommer skal diverse oppgaver skrives, før øl skal drikkes og liv nytes. Så kan man bekymre seg for framtiden. For det er jo lenge til.

God helg (:

Husker du meg?

2011-04-14T23:14:00.000-07:00

Når er det på tide å få fart på bloggingen igjen? Jo, når din dyslektiske søster på 12 år tar deg igjen i antall følgere på Bloglovin'. Skrekk og gru. Det verste er at jeg kjenner meg igjen i den mannevonde blogginga hennes - jeg var jo slik en gang jeg, og. Blogget i hytt og gevær om hvor fæle alle mannfolk egentlig er, når det i virkeligheten ikke finnes noe bedre enn de. Spesielt når de er fra New Zealand.

Livet er hardt - skolearbeidet hoper seg opp og gir meg mareritt om natta. Ikke bare blir jeg forsøkt spist av kjempeskumputer (faen, som jeg savner Candy King-smågodt!), i tillegg er jeg tydeligvis fritt vilt for engelske akademiske artikler også. Jævler, ass. Uansett, det ordner seg alltid for snille jenter har jeg hørt.

Men, man har aldri for mye skole til at man ikke kan drikke seg snydens..

Tjoheii, som jeg koser meg. Og tanken på at det nærmer seg slutten får meg til å bli veldig, veldig trist..

Dette ble veldig random merker jeg. God helg! :-)

all good things must come to an end

2011-03-18T03:34:00.000-07:00

Plutselig er den her. Den fryktede høsten. Løvet faller fortere enn forventet. Temperaturene har forlengst sneket seg ned mot altfor kaldt. En og annen dag kan man fortsatt kjenne solen brenne, men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere nå. Har jeg nevnt at dette har vært den dårligste sommeren Melbourne har hatt på 70 år?

Det virker som om alt kommer til en ende for øyeblikket. Nathalies foreldre har allerede dratt hjem. Sommerferien er over, og det er straks sommeren og. Studielånet er for lengst borte. Dagene flyr forbi, og jeg er redd jeg snart sitter på flyet hjemover. På en annen side er det masse fine ting som nettopp har startet. Det er et nytt semester på gang, noe som betyr at jeg snart har en bachelorgrad i media og kommunikasjon. Har vel på en måte prioritert andre ting. Som.. eh.. øl? Men det bli, det bli, som de så fint sier i Kristiansund.

I går fikk jeg en fin pakke fra Norge. På en dag som var like ille som den var lang, kom den ti kilo tunge pakka som julekvelden på kjerringa. Som i dette tilfellet var meg. Oppi der var det mye fint, men det aller, aller beste var seks små påskeegg fra Freia (og melkesjokolade med kvikklunsjbiter og Stratos, da!). Åh, som jeg savner de fylte vidundrene. Det er rart hvor mye glede noe så lite, og ikke minst usunt, kan skape!

En dans for verdens snilleste mamma!

Anyway, denne helgen blir fin - med tequilaparty på lørdag, håndball og grilling hos en dodgy venn på søndag (litt skeptisk til akkurat den håndballdelen egentlig). Og kanskje litt skolearbeid og kos innimellom. Man vet aldri.

God helg!

livet er nydelig som vær når det er nydelig vær

2011-02-27T01:20:00.000-08:00

Snart er moroa over. I fire og en halv måned har vi gjort akkurat det vi har hatt lyst til, men som man sier - ingenting varer evig, heller ikke sommerferie. Det er høst i lufta. I går hadde vi kanskje det som var denne sommerens siste ordentlig varme dag. Nå går det vel bare en vei, og det er mot vinter og stadig synkende temperaturer. Men når jeg ser tilbake på de siste månedene er det med et stort og fyllesykt smil. Det har uten tvil vært de beste månedene i mitt liv, og jeg angrer absolutt ikke (nå blir jeg svært så sentimental her jeg sitter..) på at jeg har brukt opp hele det dustete studielånet mitt.

Melbourne befinner seg i staten Victoria, den lille oransje flekken helt nederst til høyre på kartet. Ikke bare huser denne staten den beste byen i verden, den er også hjemmet til en av verdens farligste slanger. Så vet dere det. I desember kjørte vi opp hele kysten, gjennom New South Wales og opp til Queensland. Da vi kom hjem blakke og fornøyde i januar, drev vi dank noen uker (og fikk oss et nytt hjem, da!) og forrige uke la vi ut på enda en road trip. Denne gangen kjørte vi andre veien, langs kysten og gjennom South Australia. Rart å tenke på hvor store variasjoner det er i det landet her (det føles litt rart å tenke generelt, egentlig). På en dag kan man se kyst, rikt dyreliv (vi har sett ville koalaer, kengeruer, emuer, pelikaner, pingviner og megaedderkopper), og så er det plutselig så tørt at det fare for skogbrann bare man fjerter.

Uansett.. Nå er jeg tilbake i gode, gamle Melbourne. Om en ukes tid begynner skolen, og hverdagen kommer til å treffe meg som en gresshoppe mot en trailer. Faen. Så var det dette med penger, da. Får håpe jeg får litt igjen for all den gode karmaen jeg har bygget opp i det siste.

Så noen bilder fra turen til Adelaide.. Og ja, vi står i et tre.

du og jeg og vi to

2011-02-10T05:45:00.000-08:00

Jeg ser kjente fjes på gata nesten hver dag. Det vil si, jeg tror jeg ser kjente fjes på gata hver dag. Det tar meg alltid rundt to minutter å innse at det ikke er mulig at det faktisk er dette mennesket jeg ser. Verden er kanskje liten, men ikke så liten at jeg kan støte på odølinger på gata i Melbourne.

Bare så du vet det har du en dobbeltgjenger i Australia. Hvor kult er det ikke at på andre siden av jordkloden tasser det en liten asiaterversjon av deg rundt? Rett og slett fantastisk spør du meg. Hvis jeg en dag får veldig hjemlengsel, setter jeg meg bare i byen og titter på folk. Skulle det dukke opp et kjent fjes snakker jeg til vedkommende på norsk. Det hjelper faktisk på hjemlengselen. Jeg har hatt mange fine samtaler med forvirrede asiater. Glede.

Over til noe helt annet - forrige uke hadde jeg besøk av to søte kakkerlakker på rommet mitt. Det hele startet med paniske hyl, og endte med forsterstilling i senga til Nathalie. Dagen etter gikk vi til innkjøp av diverse dødelige gasser, og nå finner jeg døde kakkerlakker overalt på rommet. I tillegg til kakkerlakkene har en doplanger flyttet inn i andre etasje. Men det tar vi ikke så tungt, siden han hadde et raserianfall første kvelden og må flytte ut innen to uker.

Jeg savner litt iblant, da.

Nå går det for vidt

2011-02-01T17:49:00.000-08:00

Tro det eller ei - det er vanskelig å holde bloggen oppdatert uten nett i huset. For ja, nå har vi faktisk fått oss et nytt sted å bo. Og det tok oss nøyaktig fem dager å få vår første utkastelsesadvarsel. Huset, som ligner på noe fra en dodgy pornofilm på 70-tallet, skrek etter en fest. Vi har tross alt en stue (og en ordentlig bar!) på størrelse med den gamle leiligheten min i Oslo. Så ting eskalerte litt. Det begynte rolig med ost, vin og kjeks, og kvelden endte med strobelys og politimenn på døra. Det eskalerte, sa vi når huseieren banket på klokken ti om morgenen på selveste Australia Day. Shit happens. Vi har i hvert fall hvert vårt rom nå. Og vi betaler utrolig lite i forhold til huset i gode, gamle Church st. Så nå gjelder det å holde naboene blide og goonen i kjøleskapet.

Tilbake i Melbourne etter en måned med reising har "hverdagen" dessverre smyget seg på. All reisingen har gått hardt utover studielånet, så nå må en jobb til før skolen starter om en måneds tid. Jeg kan ikke tro at ferien snart er slutt... Tanken på skole får meg til å gulpe litt. I tillegg har jeg valgt radiojournalistikk dette semesteret. Ikke spør meg hvorfor - det jeg egentlig ville ha var tv-journalistikk, men det viste seg at det ikke var mulig. Så nå skal jeg stotre og stamme meg gjennom fire måneder med radio. Glede.

Bortsett fra disse småproblemene er alt bra. Jeg har nettopp kommet tilbake fra fem dager i Gold Coast, hvor Beach Handball Nationals foregikk. Oppkjøringen min til mesterskapet bestod av en måneds treningsfri, masse alkohol og en god dose sukker. Jeg angret fort da jeg plutselig skulle spille tre håndballkamper på sand (!!!) hver dag, og temperaturen snek seg opp mot 35 grader.

Fint, ey?

Tha team

Livet og lusa

2011-01-06T01:21:00.000-08:00

Siden sist jeg blogget har jeg sovet 13 netter i en bobil (eller mobile home som min sjarmerende far saa fint kaller det), sett ville kengeruer, befoelt rumpa til en koala, sett en gigantisk banan, blitt brun (etter mye flassing vel og merke) forelsket meg i Sydney, feiret jul i bushen, sett vakrere fugler enn jeg trodde eksisterte, savnet alle hjemme veldig, spydd i en soeplekasse og saa mye, mye mer.

Akkurat naa befinner jeg meg i Brisbane, eller Brisvegas som det ogsaa kalles. Ikke vet jeg hvorfor - det er ikke mye glamour over dette stedet akkurat. Her skal vi krabbe oss rundt i en ukes tid, foer ferden gaar videre til Whitsunday Islands og en heidundranes seiltur. Det skal visstnok vaere paradis! Slikt liker vi. Derfra tar vi turen ned til Byron Bay igjen, og fortsetter latmannslivet enda en maaned foer skolen begynner igjen (for det er jo faktisk derfor vi er her!).

Fantastisk irriterende at saapass viktige bokstaver mangler paa dette dumme tastaturet. Men saa er vel det egentlig den stoerste bekymringen jeg har akkurat naa. Det, og den stadig voksende oelmagen da...

Hjelp.

2010-11-26T00:30:00.000-08:00

Det er ikke alltid bare, bare å bo så langt unna foreldre og venner hjemme i Norge. Selv om jeg har det knall og livet er stort sett en lek (kanskje ikke i dag - tidenes verste fyllesyke!), er det visse situasjoner det er vanskelig å takle på egenhånd. Som for eksempel når et av menneskene man deler hus med er mentalt syk. Jeg har aldri møtt noen som med denne oppførselen tidligere. Rettelse - jeg har aldri delt hus med noen som henne.

Joda, jeg har delt leilighet med noen ustabile folk før, men jeg har aldri vært bekymret for at de skal gjøre meg noe. Men denne gangen er det annerledes. Jeg og Nathalie har havnet oppi et virvar av konspirasjonstanker og en slags syk form for oppdiktet kjærlighetssorg. Her har vi befunnet oss i fire måneder nå. Og det blir stadig verre. For ikke bare bor vi med henne, vi fungerer for øyeblikket som psykologene hennes. Og soverommet fungerer som kontor. Hun er innom titt og ofte - gjerne rett før leggetid. Og for to dager siden fortalte hun at hun har tatt medisiner for aggressiv og voldelig oppførsel, men at hun nå har sluttet å ta disse.

Jeg er bekymret. Antakeligvis er hun harmløs, det er jo mange i samme situasjon som henne som aldri har skadet noen, men hva om hun er unntaket? Jeg har ikke lyst til å bli og finne det ut. Vi flytter ut om litt under en måned. Vi har ikke lås på døra. Jeg vil til mamma'n min. I dag tidlig våknet vi av skrik fra andre etasje. Så da lå vi der da - jeg var helt sikker på at hun hvert øyeblikk skulle komme inn døra.

JEG VIL TIL MAMMA'N MIN..

Confessions in the night part 2

2010-11-21T05:50:00.000-08:00

Jeg har jo allerede fortalt dere litt om Melbourne - og jeg skjønner at det er litt begrenset hvor morsomt det er å høre om denne fantastiske, varme, spennende, mystiske og eksotiske byen.

Dette innlegget er herved dedikert til min kjære mor, som en ivrig leser av bloggen (og som også er grunnen til at jeg skriver det på norsk), og fordi jeg har vært dårlig til å ringe i det siste. Så her har du noen 'morsomme' fakta om Melbourne. Føler at disse faller innenfor ditt interessefelt....

- 90 tonn hundebæsj etterlates i byens gater hver satans dag. Det er mye bæsj det.

- Luna Park i St.Kilda er verdens eldste fornøyelsespark med private eiere. Gjett hvem som aldri skal dit.

- Trikkenettverket i Melbourne er det største utenfor Europa, og verdens fjerde største.

- Uttrykket 'call girl', et annet ord for hore/prostituert/ludder/skjøge (yeah, you get the point), ble først brukt i Melbs.

- Det er forbudt å utføre uautorisert regndans (av Rain making Control Act 1966). Jaha..

- Det er også forbudt å kjøre hund/geit og kjerre in public. Kjekt å vite om man plutselig en dag skulle få akutt lyst til å spenne fuglehunden for kjerra og ta seg en tur til byen.

Så et bilde av din pliktoppfyllende datter før hennes første dag som catering assistant.

Jeg har også et veldig sunt og variert kosthold. Null godteri, null alkohol.

Stolt mor nå tenker jeg... Som du ser på bildet så er det faktisk mulig å ha det gøy uten alkohol.

Sånn ellers så har jeg fått ytterligere to følgere på bloglovin. Det må være en feil.

Confessions in the night

2010-11-18T19:17:00.000-08:00

Sjelden en god idé å blogge når klokken begynner å nærme seg to på natten. Men jeg er lys våken. Hvorfor spør du? Fordi det akkurat landet en edderkopp på armen min. Jeg hadde mest lyst til å skrike, rive av meg alle klærne og sette i gang en rengjøringsaksjon så stor at det hadde gjort min kjære mor meget stolt. Men i og med at samboeren ligger fredfylt å sover noen få meter unna, ble det istedet rolig, men langt fra kontrollert, hopping i senga. I mørket. Med en australsk edderkopp (ukjent akkurat hva slags type det var) på frifot.

Som tidligere nevnt har jeg vært på en slags jobbjakt den siste uka. Har vel kanskje ikke blitt så mye jakt, men mer en avslappet surfing på nettet etter ledige stillinger. Så dukket det opp en jobb. Og for en jobb det var. Jeg skulle overbevise folk til å få seg kredittkort.. Og jeg skulle få betalt for antall bestillinger jeg klarte å få inn. Dødfødt spør du meg. Så en smule deprimerte gikk vi hjem fra opplæringen (og tenkte vel strengt tatt at vi måtte prostituere oss for å få reist denne sommeren), da vi plutselig ser at cateringfirmaet i gata vår trenger folk. Hooray! Så nå er vi cateringsassistenter.

Til informasjon så har jeg siden sist fått meg en ny guttevenn. Funker like bra hver gang, det. Hvem trenger gutter uansett..

Ellers så fortalte vår mentalt ustabile samboer meg at hun tror regjeringen i hjemlandet har vært med på å manipulere et australsk sykehus til å injisere noe (uvisst hva!) i henne som har ødelagt sexlivet hennes. Som antakeligvis i utgangspunktet var ikke-eksisterende uansett. Det skal bli godt å flytte til en ny leilighet - med forhåpentligvis kun normale mennesker.

Skulle gjerne lagt med noen bilder, men siden alt har bestemt seg for å streike er dere stuck med denne dritteksten i stedet. Heldige jævler.

Jeg elsker Melbourne

2010-11-14T06:02:00.000-08:00

En av tingene jeg elsker aller mest ved Melbourne er utelivet. Etter å ha bodd i både Trondheim og Oslo har jeg fått erfare norske nattklubber på både godt og vondt. Og Kongsvinger, da. Det aller verste av det verste.

Skulle du noen gang ta turen til Melbourne (definitivt noe du bør føye til på lista over ting du skal gjøre før du tar kvelden!), er det noen utesteder du bare må besøke. Med mindre du runder 40 før du får somlet deg hit. Da er kanskje en tur på Crown Casino noe for deg. God blanding av svette fyrer i dress, og like svette gamle par i matchende joggedress.

Såå.. I løpet av fire måneder har vi såklart fått noen favoritter. Rooftop i Curtin House er kanskje der vi 'henger' (evt. ligger, faller, danser) mest. Nydelig på varme sommerkvelder - med en Asahi i hånda og utsikt over til den überheite bartend.. nei, den fantastiske byen. Julia og Angus Stone over høyttalerne. Alle er glade og godfulle. Da er livet herlig!

Noen ganger er et glass Asahi alt ei jente trenger.

Så er det Carlton Club da. Ikke mitt favorittsted, men samboeren trives av en eller annen grunn godt der. Kan ha noe med sjiraffen og alt det andre rare de har til utstilling. Mørkt og rødt. Alle er 'artister' av et eller annet slag. "Jasså, du er skuespiller sier du? Jaha. Så du har spilt i en film sier du? Jaha. Statist i "Tomorrow, when the war begins" sier du? Jaha. Aldri hørt om." Blablabla. Så finner jeg opp en eller annen historie om hvor flink jeg er til å synge, men at jeg ikke har holdt en konsert siden sommeren 2007. Året jeg forlot Kulturskolen, og bidro en siste gang i Milepelen kulturhus i Nord-Odal. Sangen jeg hadde valgt for anledningen var "Hallelujah", og brannalarmen gikk midt i min nervøse framføring. Ja, du kan lol'e nå, Nathalie.

3 x Rita på Carlton. Legg merke til det smakfulle interiøret.

Det er kun én negativ ting å si om utestedene i Melbourne. De er alle godt skjult i bakgater og skiltløse bygninger. Tungvint. Men egentlig ikke noe stress så lenge du kjenner en lokal aussie eller to.

Ja, da har jeg endelig truffet min første kenguru. All entusiasmen til tross - de er ganske kjedelige. Og antakeligvis ganske kje av å tilbringe livet i en falleferdig barnepark. Ta det med ro fugler. You're still my number one! <3 Selv om to av dere beit meg på torsdag.. Not cool, bro.

Håper alt er bra med dere søte små hjemme i kalde Norge (hæ!).

Psssst.. Jeg er en elendig blogger. Det kan vi vel konstantere en gang for alle. Men likevel har jeg fått enda en følger på Bloglovin'. Da var det glede i heimen, ja! Hurramegrundt. And all that jazz.

Lazy days

2010-11-07T22:47:00.000-08:00

Det er vanskelig å holde styr på dagene. Svusj, sa det og snart er vi halvveis i november. Det er rundt tre uker siden vi fikk sommerferie (tror jeg!), og dagene har gått med til svært ufornuftige ting. Sånn som å bli smertefullt solbrent og drikke øl. Da vi fortsatt satt med nesa i bøkene og drømte om sommer og sol, lovte vi oss selv en ting; når sommerferien kom skulle vi se alt det spennende Melbourne har å tilby. Hvis det er en ting vi har hatt nesa i de siste ukene, så er det ølglass. Personlig liker jeg bunnen best, og jobber hardt for å nå den hver gang. Men så blir man jo litt trist og - for når man ser bunnen så betyr jo det at glasset er tomt.

Sånn ellers kan jeg meddele at jeg har sett verdens mest freaky fugl. Ta en titt på denne jævelen.

Kaller den bare 'dinosaurfuglen', jeg. Stygg som juling. Slem er den og. På lørdag var jeg vitne til at en av de forsøkte å ta livet av en andunge. Traumatisk.

Sakte, men sikkert, stiger temperaturen, og solen er oftere på besøk. Det er deilig. Snart sitter vi svette og glade i en bobil på vei ut på eventyr. Men før den tid må vi finne oss en jobb. For øl er ikke billig her heller desverre. Men det årne' sæ.

Så litt pics.

Nathalie, Siri og jeg på Mebourne Cup Day. Dagen da alle pynter seg, spiller på hester og blir usaklig drita.

Why hello there!

Hot.

And the boys.

2010-11-05T06:02:00.001-07:00

Faen. Som jeg elsker denne sangen.

2010-11-04T19:58:00.000-07:00

Med slitne dreads og et, om mulig, enda mer slitent blikk, finner hun seg et sete langt bak i trikken. Røde, såre kviser er strødd over den vinterbleke huden. De blålilla ringene under øynene skaper en lite smigrende fargekontrast i det unge ansiktet. Resten av ansiktet er gjennomhullet. Nese, leppe, øreflipp. Jeg må kjempe imot lysten til å stikke fingeren gjennom tunellen hun har i øret. Jeg lurer på om det gjør vondt. Og hvordan øret vil se ut om ti år. Om hun blir så gammel. Arrene på armene hennes vitner om et annet ønske. Den røde genseren med de svarte dødningshodene er like hullete som ansiktet. Hun er utilpass i den tynne, knokete kroppen. De mørke øynene søker gulvet. Gransker føttene til menneskene som kommer på og går av. Sine egne føtter har hun gjemt i svarte militærstøvler, som helt tydelig er noen nummer for store.

Hun får sitte alene. De dresskledde står. Mødrene med barnevogn søker ly fremme ved sjåføren. Hun sitter alene. Helt til en gammel, spe dame setter seg i setet ved siden av henne. Mens andre eldre heller ville stått og risikert både hofte og armer fremfor å sette seg ved henne, setter den gamle seg tett inntil. Damen med det korte, lilla stålullformede håret lar armene hvile på de skjøre lårene. Hun har to forskjellige sko, et trist blikk og en pose med tomflasker.

Slik sitter de. Tett som to dompaper på en kald vinterdag. Begge like fortapte i en by som aldri hviler. En by der det er litt for lett å forsvinne i mengden.

2010-10-30T21:19:00.000-07:00

Han er der. Han er alltid der. Hennes verste fiende, men samtidig hennes aller beste venn. Sniker seg inn på de verst tenkelige tidspunkt, og uansett hvor mange ganger hun ber han forsvinne, så er han der. Stirrer på henne med svarte, stikkende øyne. Jeg hater deg. Hun tør ikke si det høyt - hun har fortsatt friskt i minne hva som skjedde sist hun prøvde seg på noe så dumt. Hun vet aldri hvor hun har han. Plutselig, helt uten forvarsel, kan han ta henne med til det stedet. Det går kaldt nedover ryggen hennes bare ved tanken. Hun kjenner at beina snart gir etter. Tenk om han er her nå? Hun føler seg omringet og paranoid. Eller er hun egentlig det? Han er jo så virkelig, men samtidig vet hun jo at han bare er der inne. Dypt der inne. Dit hun aldri våger å gå. Der hennes barndoms såre minner fortsatt lever. Og der hjertet fortsatt er helt og vakkert - ikke bare en kald kjøttklump uten håp. Som så mange ganger før er han der ved hennes side. Angsten - like sterk og fryktelig som hun husker.

Hatet. Det svarte, seige hatet som utgjør den tunge klumpen i brystet. Som hun hater han. Sterkere enn noe annet hun følt tidligere. Det har livnært seg på henne lenge nå. Sugd livsgleden ut av henne som en igle. Det mørke i sjelen har bare fått vokse seg stort og svart. Kvalme. Uendelig, bunnløs sorg. Hvordan kunne hun miste kontrollen slik? Igla blir bare større og svartere. Fylt til bristepunktet av alle drømmene som en gang var. Om alt som en gang skulle komme. Men som forblir uppnåelige fjelltopper av knust håp. Med grådig munn forsyner den seg av de lyse øyeblikkene. Til slutt er det bare skygger igjen. Hun er fanget. Hun kan aldri unnslippe angstens grådige fingre.

Kunsten å gå på do

2010-10-11T00:32:00.000-07:00

Den aller første uken som internasjonale studenter ved Deakin var ikke bare, bare. I fem dager hadde vi ulike forelesninger som omhandlet alt fra seksuell helse til skremselpropaganda om hvor mange internasjonale studenter som stryker hvert trimester. Vi skilte oss generelt ganske ut fra resten av mengden med studenter som stort sett var fra Asia. Og mye av informasjonen var repetisjon for oss. Ja, vi vet det er dårlig folkeskikk å snike.

Uansett. Det jeg vil frem til er at oppi alle truslene om kjønnssykdommer og manglende respekt for fremmed kultur fikk vi oss en god latter.

Vi fikk nemlig beskjed om å sitte, ikke stå på toalettet. Jada. Vi undertrykte mer enn et lite fnis i løpet av de flaue fem minuttene med bildeframvisning av korrekt do-etikette. Men ingen andre lo. Jeg må innrømme at jeg mer enn en gang lurte på om dette var en form for syk australsk humor.

Da vi etter denne meget underholdende forelesningen tok en uskyldig tur på do, fikk vi oss en aldri så liten overraskelse. For hva er det som venter frk.Kristiansund der? Jo, skoavtrykk på setet..

I ettertid har vi sett dette skiltet litt for mange ganger...

Jeg er forelsket.

2010-10-10T04:03:00.001-07:00

En så fantastisk fin versjon. Katy Perry kan gå og kysse ei jente.

Dagen da håret forsvant..

2010-10-07T00:13:00.000-07:00

Som jeg har nevnt tidligere har jeg i løpet av de siste månedene utviklet en slags fuglefetisj. Følte at ting virkelig falt på plass da jeg pakket opp denne t-skjorta på bursdagen min. Glede! Har du noen gang sett en kulere t-skjorte?

Og ja, den er bedre enn den svette t-skjorta di. Om du nå føler en uforklarlig trang til å sende meg flere fuglerekvisitter, så for guds skyld, ikke kjemp imot.

Bird is the word.

Ellers.. I dag ble jeg plutselig korthåret igjen. Rart hvordan jeg alltid ender opp med en helt annen hårsveis enn den jeg gikk til frisøren med. 'Jeg skal bare klippe tuppene, jeg'. Ti centimeter senere sitter jeg der da, og lurer på hva i helvette som akkurat skjedde.

LOL

Nedtellingen fortsetter. Kun 10 dager til sommerferie. Så var det bare å komme seg dit, da. Sukk.

Den som venter på noe godt

2010-10-05T17:16:00.000-07:00

..venter sjelden forgjeves. Ikke det at jeg var fra meg av glede fordi jeg endelig fylte 22 år. Planen var egentlig å ignorere dagen (og drikke meg bevisstløs på jägerbombs).

Men det måtte jo gå som det gikk. Selvfølgelig gikk ikke ting etter planen. På sin egen, og noe overentusiastiske, måte klarte samboeren min å skape litt glede på en ellers mørk dag. Og jeg fikk se en helt ny side av mennesket jeg har tilbrakt så uendelig mye tid med de siste månedene. Nå lyder hun bare navnet bursdags-nazien (eller pakkemonsteret om du vil).

Til tross for at jeg nå kan klassifiseres som et voksent menneske (eh) med forpliktelser (?), nektet hun meg å åpne gaver før hun hadde laget frokost. Som hun så pent uttrykket det - det var best for meg, OG henne, om jeg ventet. For å si det sånn, jeg hadde lyst til å beholde alle fingre, og andre mer vitale kroppsdeler, ut dagen. Så jeg gjorde som hun sa. Etter litt om og men fikk jeg servert hjerteformede pannekaker, mens jeg, full av barnslig glede, åpnet de fire pakkene som hadde funnet veien til det lurvete reiret vi bor i.

Resten av dagen gikk med til studier, kos, sol, vin og litt dodgy kinamat. Med andre ord alt som gjør en dag bra. Livet i Melbourne leker!

Så takk, takk, takk for alle gratulasjoner, gaver og en fantastisk dag!

The sex kitten

2010-09-26T00:55:00.000-07:00

Myten om at man blir mindre fyllesyk i utlandet kan jeg herved avkrefte. Det er virkelig ikke noe annet enn ja.. en dårlig myte. En påvirkende faktor til denne plutselige dagen-derpå-smerten kan jo være alderen. Om nøyaktig en uke er jeg ikke lenger 21. Da er jeg plutselig tilbake på 20. Et fint tall. Jeg er kanskje den kvinnelige utgaven av Benjamin Button?

Uansett. Jeg har aldri vært noen fan av Jägermeister. Det har vært forbeholdt gamle mannfolk (og noen få venninner. Gale mennesker!). Da vi ble introdusert for Jägerbombs på fredag, var det med forundring og en smule frykt vi inngikk det som skulle bli et godt (og antakeligvis kortvarig) vennskap. Drinken består av en jägershot som slippes ned i et glass med energidrikk. "Mmm" tenkte vi og helte nedpå. En, to, tre, fire, fem Jägerbombs senere angret jeg på fire av de. Da jeg noen timer senere skypet med familien og kun klarte å holde ett øye oppe, angret jeg på alle.

Ha antall Jägerbombs i tankene når du ser denne videoen. Og ja, det er vanskeligere å snakke engelsk når man er drita.

Det nærmer seg sommerferie med stormskritt. Om under en måned er jeg fri. Bare tanken får meg til å skjelve. Da skal vi ikke tilbake på skolen før i slutten av februar. Hvor deilig er ikke det?

Sleepless in Melbourne

2010-09-22T06:24:00.000-07:00

Fuglekvinnen

2010-09-20T22:37:00.000-07:00

Alle som har vært i Australia har nok lagt merke til alle de fine fuglene som flyr rundt her. Til og med i Melbourne, storbyen over alle storbyer, flyr det papegøyer rundt. Så er det egentlig så rart at jeg, fra landet med spurv og kråker, har blitt litt fascinert?

I følge Nathalie har denne interessen nå gått over til besettelse. Hva så om jeg snakker med fugler? Og ser på fugler? Og tenker på fugler.. Det kunne stengt tatt vært verre. Personlig ser jeg ingenting galt i litt fugle-fetisj, men jeg forstår godt at mennesker rundt meg reagerer med hevede øyebryn når jeg setter i gang heftige diskusjoner med mine fjærkledde venner.


Ah, bird heaven

Cute. Denne ser jeg hver dag!!

Så over til dagens desiderte høydepunkt. En morgen våknet vi av at en fugl, som lagde de merkeligste og styggeste lydene jeg noensinne har hørt, stod rett utenfor vinduet vårt og skreik. Hadde jeg orket å faktisk titte ut av vinduet, hadde jeg sikkert sett at den stod med hodet i munnen til en katt. Det hørtes faktisk ut som den var døden nær og klaget sin nød over alle tingene den enda ikke hadde fått opplevd i livet. Noen timer senere klarte jeg fortsatt ikke å få denne merkelige fuglen ut av hodet, og måtte bare få utløp for alle tankene. Så derfor tok jeg det opp med min personlige terapaut.

Jeg: Du, jeg lurer på hvordan den fuglen så ut, jeg.
Nathalie (med gretten Kristiansund-dialekt): Den hørtes grønn ut.
Jeg (oppgitt over hennes mangel på entusiasme): Grønn? Ha. Hvorfor tror du det?
Nathalie: Nei, den hørtes bare fryktelig stygg ut.
Jeg samtykket i stillhet.

Uff, dette ble fryktelig random. Var jo så gøy da det skjedde..

Mens jeg fortsatt er i dette tilfeldige humøret kan jeg jo alltids fortelle litt om drømmene jeg har hatt de siste nettene. I natt drømte jeg faktisk at jeg passet skilpadden til Jan Thomas (yes, my friends. THE Jan Thomas). Og den var liten. Bitteliten faktisk, men stor nok til at jeg kunne ri på den. I følge en drømmetydningsbok jeg fant på verdensveven betyr det å drømme om en skilpadde at jeg kommer til å få et langt liv, masse hell og god helse. Jeg kan også komme til å oppleve noe rart (no kidding?). Å ri betyr økt status. Så kort oppsummert lover det jo bare bra. Men hva faen har Jan Thomas med alt dette å gjøre? Å drømme om homofili kan enten bety at jeg må være mer forståelsesfull eller jeg må leve ut min sanne seksualitet. Er nok det siste alternativet. Helt klart. Deilig å endelig få det ut.

Me and my girlfriend

Et skudd i mørket

2010-08-09T21:13:00.000-07:00

Long time, no see. Det er ikke lenger hurra meg rundt og hæla i taket. Virkeligheten har innhentet oss, eller rettere sagt; skolen har innhentet oss. Dette er definitivt noe annet enn NKF, mine venner. Trodde aldri jeg skulle si dette, men på en rar, og helt klart feil, måte savner jeg den useriøse, overprisede skolen. Jeg vil mye heller skrive artikler, enn å lese de. Spesielt når de er kritiske analyser og skrevet på akademisk engelsk. Hjelp. Likevel, første essay er skrevet og levert, om enn noe krampeaktig og i siste liten. Så gjenstår det å se - kanskje vi treffes tidligere enn planlagt? Neida. Joda. Vurderer i grunn å slå opp et telt utenfor skolen. Billig og helt klart nødvendig.

This is to you, big mama! En av tingene jeg skal jobbe med i løpet av året i Aussie er selvhøytideligheten (wow, langt ord) min! Dette er første forsøk.

Ellers så tilbringer jeg mye tid slik. Hurra for globalisering!

Jeg kunne også tenkt meg å bli slik igjen, men det er en stund til. Akk. I miss you, Rita.

EDIT: Jeg tar tilbake punktet om selvhøytidelighet. Se hva jeg har hatt i et av albumene mine på Facebook. Jeg er faen i meg selvhøytidelig, jeg. Makan til antrekk!

Until next time, expect nothing.

xoxo Lise !!

En lærdom kommer sjelden alene

2010-07-23T22:25:00.000-07:00

Alle snakker om hvor mye jeg kommer til å lære dette året - både om meg selv og livet. Føler vel egentlig ikke at visdommen blomstrer, og livserfaringen er fortsatt veldig sentrert rundt alkohol (det er noe jeg kan mye om). Dette er vel hva jeg skilte med å ha lært så langt:

- Gassovner skal ikke tennes på med fyrstikk. Da ender man opp i en likpose.

- Syngende romkamerater er faen ikke til å spøke med. Spesielt når de er 35 år, advokat og generelt gale i hodet.

- Australske jenter er noen fitter. Og skikkelig høye, derfor holder jeg kjeft om det.

- Ikke drikk på tom mage. Jeg trodde dette var allmennkunnskap, i hvert fall for alle over fjorten år. Vel, der tok jeg feil. Og skal man først gjøre det - hold deg til en type drikke hele kvelden. Ikke rødvin, hvitvin, tequila, grønn shot (ååååh) og øl. Det ender bare i den stillingen som ingen egentlig liker - fosterstilling.

- Ikke stol på noen andre enn deg selv (i hvert fall ikke utenfor Odalen). Aldri!

- Jeg har kjent på ordentlig savn for første gang. Lover godt for de neste elleve månedene.

- Jesus lever (se her). Hurra!

Regner med at denne listen kommer til utvide seg ekstremt de neste månedene. Så for dere snokende, nysgjerrige menneskene det finnes så mange av der ute. Her kommer noen bilder!

Fortsatt et like takknemlig menneske. Mmm.

Nathalie vasker opp. Prøver i hvert fall.

En random fyr piller meg i nesa. Digg.

Meg i en blå sofa.

Bilder av byen og slikt er for pyser. Nå skal jeg tilbake til senga. Fosterstillingen kaller!

Store jenter gråter ikke

2010-07-18T03:10:00.000-07:00

Ja, da var jeg her da. På den andre siden av jordkloden. Så langt vekk fra lille Odalen som man kan komme. Det føles ikke slik, kanskje fordi jeg ikke helt tror det selv. Det har rett og slett ikke helt gått opp for meg hvor jeg faktisk er. Selvfølgelig, jeg har hatt mine doser med savn og hjemlengsel allerede. Det er ikke bare å sette seg på Timesekspressen hjem fra Oslo når mammabehovet kommer snikende. Eller når kjøleskapet er tomt og sulten påtrengende. Skype blir hyppig brukt, men likevel er ett år fryktelig lang tid. I starten kom panikkfølelsen snikende i ny og ne. Det gjør den forsåvidt enda, men i mindre grad. Alt er fortsatt nytt. Jeg og Nathalie har "bare" hverandre akkurat nå (det er ikke bare, bare det altså). Ikke rom for krangling for å si det sånn. Det nærmeste vi noen sinne kommer krangling er de gangene en av oss går litt for dypt inn i rollen som Rita, og trenger en lite oppvekker. Som i form av en dask og en dose visdomsord. Noe vi er usedvanlig gode på.
Det er veldig mye jeg kunne fortalt dere, men hvis du ikke er en av mine nærmeste (og får oppdateringer på mail. Snart.) så er det ikke din sak. Neida. Men jeg kan gi en oppsummering av høydepunktene fra disse innholdsrike ukene. Nå ble du vel glad tenker jeg.

1) Jakten på Harold Holt. Vi kom ikke til Australia for å studere, vi kom for å lete etter Mr.Holt, statsministeren som forsvant på mystisk vis i 1967 (Les mer her!). Vinglass etter vinglass er tømt. Vi trodde vi fant han i bunnen av en rødvinsflaske forrige helg, men på søndag var han igjen borte. To be continued.

2) Vi har sett Jesus. Det er det ikke mange som kan skilte med. "Jesus" fant oss liggende og sove sånn rundt midnatt en mandag. Den første uken leide vi et rom i et studenthus i Burwood, like utenfor Melbourne. Vi hadde bestemt oss for å legge oss tidlig på grunn av tidenes jet lag, og hadde sovet noen timer, da en langhåret spanjol (tror vi) kommer inn på rommet vårt. Han mumler noe på gebrokken engelsk, før han snubler ut igjen. Det eneste jeg klarte å få fram som tilsvar på "unnskyldningen" hans, var "that's ok". Vi er jo vennlige mennesker tross alt. Da jeg senere spurte Nathalie om hun fikk med seg hva fyren sa, kom det frem at "Jesus" hadde kommet inn på rommet for "to rest" som han sa. Vi har funnet ut at han egentlig "came to rape". Vel, det er så definitivt ikke ok!

3) Alle gullkornene. Sukk. Hadde jeg bare hatt en mobil med taleopptak (kamera hadde også vært fint). Her er en liten smakebit - enjoy!

"Åå, nå fikk jeg ikke vist deg oksenakken min!"
- Nathalie, skuffet fordi hun glemte å vise meg, ja, oksenakken sin. Jeg vet derfor fortsatt ikke hva dette er, så noen videre forklaring kan jeg ikke gi. Litt usikker på om jeg vil vite hva det egentlig er.

"Ah, such a waste of sperm.. "
- Undertegnede om kjekke, homofile gutter.

"Jeg tror rett og slett tungebåndet mitt er for kort til å snakke engelsk, jeg."
- Nathalie sliter litt med språket de første dagene i Melbourne.

Litt bekymringsfullt at møtet med "Jesus" er en av punktene, egentlig. Men vi har det bra, til tross for vinter og "kulde". Og det er vel det viktigste.

Hold deg unna kyllingen min!

2010-06-20T12:10:00.000-07:00

For meg er vaner (som i bilen - de store, stygge) noe helt grusomt. Disse såkalte voldtektsbrakkene, som er store nok til å frakte tre familier. Tre bælfeite familier. For lite har jeg egentlig visst om menneskene som faktisk kjøper seg disse forferdelige kjøretøyene. Er det bare voldtektsmenn, eller finnes det også noenlunde normale mennesker som går til anskaffelse av en slik (helt normal kan man vel aldri bli om man kjører rundt i noe slikt)?

Så, jeg og Heidi var ute på vår vanlige karbohydratjakt, og stakk innom Jafs på Skarnes. Den lille sjappa var stappet med skinnvestbekledde, stinkende vanere. Ja, for gjett hva. Det har vært vantreff i Odalen i helgen. Så da satt vi der da. Høylytte var de alle mann. Noen av de manglet tenner. Andre manglet sko. Og de var definitivt ikke på rett sted. Helst burde de vært med i Slankekrigen sesong en, to og tre. Kanskje fire òg. Jeg fikk lyst til å rope at de måtte ta seg sammen. Er det derfor de kjøper seg en så stor bil? Fordi da er det ingen begrensning på hvor tykke de kan bli?

Da vi endelig hadde fått maten vår og gikk ut for å sette oss, ble vi forhørt av en av de skinnvestbekledde. "Hva spiser dere?" spør han med øynene på baguetten jeg har i hendene. "Marinert kyllingbaguett", svarer jeg spakt. Han følger opp med flere viktige spørsmål, før han får bestemt seg for hva han selv vil bestille. Det er viktig å virkelig kartlegge utvalget før man tar et så viktig valg. 150 gr. eller 190 gr.? Det er spørsmålet.

Så dette er altså noen av menneskene med lidenskap for vaner. La meg slippe å møte på de igjen. Noensinne.

Dating for dummies

2010-06-17T08:29:00.000-07:00

En dårlig date er som dårlig sex. Det blir med den ene gangen (for de aller fleste i hvert fall). Tørrprat, pinlig stillhet, gjerrighet, manglende manerer and so on and so on. Hvis gutten følger opp med skrivefeil på meldinger er det garantert siste gang han ser meg. Jeg har selv vært på noen fryktelig dårlige dater; den siste dårlige daten viste seg likevel å få et ganske fint utfall. Anyhoe, jeg har laget en liten liste som kanskje kan være til hjelp om daten du er på får deg til å tørke fullstendig inn av kjedsomhet.

Drikk, drikk, drikk. Men ikke bli full, for all del. En øl eller tre løser opp stemningen. Kjipt er det derimot om man blir dritings, og fyren må bære deg hjem og holde håret ditt når morroa kommer opp igjen. Ting blir ikke fullt så alvorlige og kleine hvis man begynner kvelden med en øl.

Om fyren viser seg å være en jævla idiot, og ikke den smarte, kjekke sjarmøren han var på byen forrige helg, er det faktisk greit å ha en backup-plan. Jeg har selv sittet på do på en restaurant og sendt desperate meldinger til en venninne. Jeg holdt riktignok ut hele kvelden, men tilbudet var der. Om det er for ille, kan man jo bare si at man skal hjem og fôre hamsteret.

Slapp av. Det er faktisk ikke krise om det er litt stille iblant. To mennesker som ikke kjenner hverandre kan ikke forventes å ha noe å snakke om hele tiden. Ikke begynn med "joooda, neidaa, så deeet", med en gang det blir en liten pause. Selvfølgelig, om det har vært stille de siste ti minuttene er det definitivt noe feil. Hvis det er du som holder samtalen igang hele kvelden, prøv å holde kjeft i fem minutter og se hva som skjer.

Legg for guds skyld bort mobilen. Eller be han gjøre det. Det er lite som er så forvirrende som hvis daten din sitter med mobilen. Dårlige manerer eller bare en måte å få tiden til å gå? Uansett, det er fryktelig dårlig folkeskikk.

Gi han en sjanse til. Kanskje han var sykt sjenert? Kanskje han blir nervøs rundt jenter han liker? Det er mye som kan skape en dårlig date. Gi gutten en sjanse til.

En vanlig natt på Oslo S

2010-06-16T09:57:00.000-07:00

Jeg er et nervøst menneske. Jeg liker ikke at fremmede ser på meg. Jeg liker ikke å gå alene på kveldstid. Jeg tvilholder på vesken min som en gammel dame som har med seg hele pensjonen i kontanter. Jeg ser for meg de verst tenkelige situasjonene, og tviholder på de. I natt klokken 03.58 tok jeg bussen fra Torshov alene. Helt alene ute i Oslos gater på nattestid. Jeg var redd. Jeg forsøkte å få noen til å ville snakke med meg på telefonen, mens jeg la ut på denne fryktinngytende ferden i hovedstaden. Men neida. Hva slags venner har jeg egentlig?! De bryr seg tydeligvis ikke om jeg ender opp død i en bakgate på Grünerløkka.

Som jeg har nevnt tidligere (her for eksempel), så har jeg en tendens til å knytte vennskap med mennesker som ikke helt har de samme interessene som meg. Vel, jeg knytter ikke. De finner meg. Uansett hvor jeg måtte gjemme meg. Så i natt stod jeg altså nede utenfor Oslo S. Klokken 04.15. Og finner ut at stasjonen ikke åpner før om ett kvarter. Jeg var langt fra alene. Jeg (og de andre som ventet) fikk etter hvert besøk av minst ti narkomane. Plutselig var de overalt. Og jeg stod nærmest. Til slutt hadde jeg de nesten oppi bagen min. Lat som ingenting, lat som ingenting. Vær naturlig, tenkte jeg for meg selv, mens jeg holdt pusten. Ikke nok med det. På andre siden hadde jeg en gjøk som tydeligvis trodde alle ville høre hans versjon av sangen han hørte på. Nei, takk. Og i tillegg fløy det en random fyr og tvang folk til å ta han i hånden. Digg. Antibac, takk! Nei og nei. Sentrum om natten er intet sted for en uskyldig, liten pike fra Odalen.

Oh, I'm so pretty.

Penger er papir

2010-06-06T09:07:00.000-07:00

Helt siden jeg svei av 250 000 kroner på ett år, har jeg hatt problemer med å styre pengebruken min. Tror faktisk mamma og pappa liker meg litt mindre, bare på grunn av det skjebnesvangre året da jeg bare bodde hjemme og jobbet. Jeg begynner å spare neste uke. Til slutt hadde jeg brukt opp alle pengene mine på sminke, blader og øredobber fra Gina Tricot. Så fint da, sier kanskje du. Ja, det skal jeg fortelle deg at det var. Men når jeg ser tilbake på forbruket mitt i dag, er det med en rimelig bitter smak i munnen. For de pengene kunne jeg reist jorda rundt, eller jeg kunne betalt i hvert fall et av årene på NKF. I stedet satt jeg igjen med en imponerende velutstyrt toalettmappe. Det er jo vel og bra det, men strengt tatt ikke nødvendig.

I dag, nesten to år senere, må jeg innrømme at jeg ikke har helt kontroll. Jeg kan ikke forstå hvordan folk faktisk klarer å spare penger. Sette til side penger hver måned. Være fornuftig. Jeg hater å være fornuftig. Fornuftig er kjedelig. Og kjedelig er ikke bra. Jeg føler at pengene fysisk renner gjennom fingrene mine. Og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det. Det er som om bankkortet mitt lever sitt eget liv, og dør uten nærkontakt med en bankterminal. Use to survive. Å bruke penger er avhengighetsskapende. Og jeg er definitivt avhengig.

Penger er papir. Papir er skog. Og skog er det mye av.

2010-06-01T07:06:00.000-07:00

29 dager igjen. Om under en måned flytter jeg til Australia. Nærmere bestemt Melbourne. I Australia. Jeg merker at jeg ikke kommer til å tro det før jeg sitter på flyet nedover. Og gråter mine salte tårer fordi jeg ikke kommer til å se verdens beste venner på ett år. Og mamma og pappa. Og Meisebolla. Og han. Livet er hardt, men likevel så fint.

Og når vi snakker om tårevåte avskjeder - det var hardere enn hardest å si farvel til mine kjære venner i Oslo. Til mine gode følgesvenner gjennom sene kvelder i parken; jeg vil savne dere. Så fort anledningen byr seg skal jeg kjøpe meg en sånn stor plastflaske med øl og ta en skål for dere. Mens jeg skriker "you motherfucker!". Bare for gode, gamle tiders skyld.

Så i natt forlot jeg Bogstadveien 52B med tungt hjerte. Og nå er jeg tilbake i Odalen igjen. Riktignok bare for noen dager. Jeg kom hjem til noe helt annet enn det jeg forlot for to uker siden. Det var ørret i badestampen, pyntedam med en stakkars gullfisk i og Paradise Hotell-lys i bassenget. Tør (og vil definitivt ikke) tenke på hva som har (og vil) foregå der.

Nå kaller mappeeksamen igjen.

Under overflaten

2010-05-30T07:25:00.000-07:00

Hun kjemper mot kreftene som vil dra henne under. Gisper etter luft de få gangene hun får hodet over overflaten. Iskald. Livredd. Hun vet hva som snart vil skje. Det kalde, våte vil igjen fylle lungene hennes. Sakte vil hun gi opp. Stille vil hun flyte på overflaten i sine siste minutter. Ironisk nok vil hun gjøre det alle har beskyldt henne for hele livet. Å seile med. Oppnå alt ufortjent. Men hadde de bare visst bedre. Hun kjenner de knokete, stive fingrene gripe henne bestemt rundt anklene nå. Det er hennes tur. De er klare til å ta henne med ned i dypet. Langt der nede. Der ingenting kan leve. Klar til å forlate alt det kjente og kjære, lar hun seg forføre. Sjarmert av det livløse som venter. Overrasket over den grusomme skjønnheten. I løpet av et skjørt øyeblikk er hun ikke mer.

Blogg litt da, bloggfitta

2010-04-15T14:05:00.000-07:00

HERREGUD! Jeg kjenner at livet har gitt meg en på trynet. En jævlig hard knyttneve midt i det litt skakkjørte ansiktet mitt. Sånn cirka på denne tiden for en uke siden stod jeg skrikende/gråtende/bannende i Bogstadveien. Ja, hvordan hadde du reagert om noen hadde stjålet din spiltter nye Iphone? Antakelig på samme måte som meg. Blitt flyforbannet og fått angstanfall hele veien hjem? Der ser du. Du er nok et like bittert menneske som meg. Siden den skjebnesvangre dagen for en uke siden, har det bare gått nedover. Det er i alle fall det jeg føler akkurat nå. På toppen av det triste Iphone-tapet, gjør småkriminelle, heite, nye og gamle flammer og andre eksemplarer av det motsatte kjønn, livet mitt mer forvirrende enn det strengt tatt trenger å være.

Hjelp.

Kjøkkenkjærlighet

2010-04-08T05:10:00.000-07:00

- Jeg elsker deg, sier han og rødmer litt.

Stillhet.

- Jaha, svarer jeg. Jeg fortsetter å hakke løk som om ingenting har skjedd. Som om ingen nettopp kom med en ubehagelig kjærlighetserklæring.

- Ja, jeg gjør faktisk det. Han svarer raskt. Litt for raskt. Han ser skamfullt ned på de slitte, grå tennissokkene sine.

Jeg lurer på om han har klippet tåneglene sine siden sist.

- Liker du tomat? Hvis du ikke gjør det, så gidder jeg ikke å skjære det opp heller.

Jeg har jobbet meg gjennom løk, salat og agurk. Nå er det tomaten sin tur.

- Hører du hva jeg sier?

Han er irritert nå. Stryker meg over håret med fingre som er desperate etter bekreftelse. Jeg merker det med en gang. Jeg hater desperate gutter.

- Ja, det er klart jeg hører hva du sier. Vil du ha tomat eller ikke?

- Nei, jeg vil ikke ha tomater for faen, skriker han.

Plutselig har han de rue hendene sine rundt den skjøre tomaten. Sekunder etter har den hvite kjøkkenveggen fått smake tomat for første gang. Jeg blir sjokkert stående og se på de røde flekkene.

- Neivel, ingen tomat til deg, sier jeg og snur ryggen til denne tikkende bomben av følelser. Vil bare at han skal gå.

Fem minutter uten ord. De lengste minuttene i mitt liv. 300 sekunder tar det før jeg kjenner armene hans rundt livet.

- Jeg elsker deg og, sukker jeg oppgitt, mens mine salte tårer drypper ned i pastakjelen.

Får (skrive-) Leif komme i buksa di?

2010-04-07T03:22:00.000-07:00

Forestill deg at du har møtt en dødsheit fyr på byen. Han er oppriktig interessert i deg og du gir velvillig bort telefonnummeret ditt. Morgenen etter våkner du opp til en tekstmelding fra loverboy; " Hei hot stuff. Kansje vi kan ta en kaffe i dag? Jeg vet om en kjempe fin cafe ikke så langt fra der du bor skal vi treffes der kansje? Anders." GRØSS! Får du like vondt som meg? Alarmklokkene har for min del ringt svært høyt fra første skrivefeil. Jeg er like glad i dårlig rettskrivning hos gutter, som jeg er i de som skriver at de er glad i deg etter tre meldinger. Selvfølgelig, det er det indre som teller og so on and on and on. Men hei, jeg er bare 21 år. Det er lov å være litt overfladisk da - språk er faktisk ganske så viktig. Det er lite som får meg til å knipe beina så hardt igjen som orddelingsfeil og feil bruk av å/og. (Etter dette kommer jeg nok ikke til å trenge å knipe igjen heller.)

Lær deg norsk, gutt.

Ensomhetens offer

2010-04-06T12:28:00.000-07:00

Du våkner tidlig. Som alltid. Det er den samme rutinen som dagen før. Du stabler deg på de skjelvende beina. Setter på kaffen. Henter avisen. Du setter deg ved vinduet. Ser på livet som flyter forbi utenfor - menneskene som alle er på vei et sted. Antakeligvis til noen. Det er kaldt i huset, men du orker ikke gjøre noe med det. Tiltaksløs sitter du slik i flere timer. Med de følelsesløse hendene i fanget. Kun når du må tørke tårene som ustoppelig renner nedover de tynne kinnene, føler du kroppen din. Resten av tiden er du utenfor. Tilbake i det som en gang var. Det triste har igjen jerngrepet rundt hjertet ditt. Du skulle ønske det kunne stoppe. Iblant føles det slik. Som om det kan stoppe hvert øyeblikk og du skal falle død om. Men det fortsetter å slå dag etter dag. Selv når alle hjertene rundt deg har stoppet. Trofast slår det taktfast videre inn i det som føles som uendeligheten.

Ingen ser tårene dine. Ingen ser deg. Du er ensom og forlatt i en verden der du ikke lenger betyr noe.

Tittel

2010-03-25T04:12:00.000-07:00

Teorien om at jeg er en bitch-magnet stemmer (se innlegget under). Jeg har den siste uken støtt på opptil flere dumme brød - eksemplarer som stiller oss andre i et meget, meget dårlig lys. Get a grip, woman.

Berlinturen var bra, koselig, super, morsom and all that jazz. Vil du lese mer foreslår jeg at du stikker innom Carinas blogg - der du blant annet kan lese om mitt første møte med Starbucks. Det gikk over all forventning - vi er forlovet og bryllupet står til sommeren.

Jeg har for øyeblikket null lyst til å blogge. Vel, jeg har nok å skrive om, men siden det er stor fare for at de samme menneskene faktisk leser dette lar jeg det være. Har jo blitt avslørt en gang tidligere og det var kleint.

Den manglende lysten til å blogge kan jo også ha noe å gjøre med det faktum at det føles som jeg har knukket ryggen på to steder. Jeg elsker sengen min. Greit nok, jeg kjøpte den brukt, men hvordan skulle jeg vite at dens tidligere eier hadde et voldsomt sexliv? Så vilt at den midterste sengestolpen er bøyd. Hun så ikke akkurat så jævlig spenstig ut.

Ser man bort ifra ryggsmerten og en liten forkjølelse er alt.. vel, greit.

What's new, pussycats?

Jeg lever - nesten

2010-03-14T14:09:00.000-07:00

Fy faen. Jeg er så trøtt at jeg må sette fyrstikker i øynene for å holde de oppe. Tidligvakter tar på. Og sure kunder. De er nesten verre enn fire timer søvn. Jeg trodde det var vanlig å være blid og fornøyd når man skal på tur. Men, neida. Jeg er en slik bitch-magnet tror jeg. Fuck you. Dere gjør dagene mine lette som fjær og rosa som en overkjørt hare. Sånn ellers sitter jeg heller her enn å pakke til Berlin-turen i morgen. Ja, i sju hele dager skal jeg slippes løs i Berlin. En fryktelig skummel tanke egentlig. Men, gleder meg litt. Tror jeg - hvis jeg kjenner ordentlig godt etter. Selv om jeg ikke er spesielt fan av å glede seg til ting.

Vet du, det her ble litt for random egentlig.

Ønsk meg en god tur da.

you've got the love?

2010-03-11T14:17:00.000-08:00

There's a weird pleasure in loving someone who doesn't love.

Her fant jeg bildet.

Spooning always leads to forking

2010-03-09T14:19:00.000-08:00

Ok. Jeg kan ha sagt at jeg vil være med på Paradise Hotel. Jeg tar det tilbake. Jeg tar det så jævlig tilbake. Det er ikke verdt det. Selvfølgelig, jeg ville vel for første gang i livet vært den skarpeste kniven, istedet for den skjeen jeg bruker å være. Men, herregud. Denne gangen må jeg si meg enig med Ingvild - dumme, dumme dåser. Tenk litt lenger enn en måned fram i tid. Du puler på tv. "Jævlig kult", tenker du -kanskje ikke fullt så kult for bestemoren din som må se sitt uskyldige barnebarn bli tatt i ulike posisjoner. Når du jobber som gjeldsrådgiver (uansett, hva i helvette er det for et yrke?), er det kanskje ikke så lurt å drikke seg dritings første kvelden. Herregud, hold deg unna gjeldsoppgjøret mitt i hvert fall. Men, på en annen side, hva er det å arve? Neida, pappa. Jeg gleder meg til å arve ullunderbuksene dine. I dag fikk jeg lyst til å slå av tven i skam. Og jeg føler på meg at det ikke blir noe bedre framover med tanke på at dette var episode to.
Ah, dumb hoes.
Såå, merker at dramnivået har sunket betraktelig nå. Det er jo deilig. Samtidig så betyr det at jeg har mindre å skrive om. Mindre saftige detaljer om udugelige gutter og deres idiotiske forsøk på noe jeg ikke helt har funnet ut hva er enda.

Jeg elsker søndager..

2010-03-07T12:47:00.000-08:00

I går sovnet jeg midt i en samtale. Jeg forlot en fest før klokken var halv ett, etter å ha ligget i fosterstilling i en time. Jeg orket ikke kjøpe meg mat på Burger King. Hva faen har skjedd? Er jeg syk? Er dommedagen nær? Nei, slapp av. Ingen grunn til panikk. Jeg er bare sliten. Trenger litt hvile og omsorg (come on, boys. Eller jenter. Jeg er åpen for det meste). Men kvelden var koselig. Vel, en fyr sa jeg hadde harry sko. En gutt. Om mine fine leopardmønstrede pumps. Ok, så du er fra Bærum og jobber med shipping. So what? Jeg er fra Odalen og har hytte i Sverige. In your face, poser-under-øynene-mann. Ellers er livet bra.

2010-03-04T12:50:00.000-08:00

Opp. Opp mot himmelen stiger den. Like grasiøst som en engel på vei hjem. Forlater alt det vonde. Igjen står synderne - de urene og fortapte. Svarte av sorg, røde av sinne. Tårer strømmer fra angrende øyne, et tappert forsøk på å skylle vekk angeren. Men de vet bedre. I drømmene vil hun være tilbake. Og denne hevnen er verre enn døden. Hun lar dem ikke hvile.

Iblant får jeg slike rare tanker. Som denne teksten for eksempel - det bare kommer. For meg er meningen klar, jeg vet hva jeg skriver om. På denne måten får jeg ut følelsene. En gang håper jeg å kunne kanalisere (?!) dette til noe ordentlig. Som en bok. Det er jo det som er drømmen. Ah, jeg lurer på om noen hadde lest den. Den bitre boken. Et liv med udugelige mannfolk. Lemenet og livet. Nei, nå ble det useriøst igjen gitt.

Nær-ran-opplevelse

2010-03-03T13:34:00.000-08:00

I dag var antakeligvis jeg og Ina sekunder fra å bli ranet. En tydelig påvirket mann stoppet oss i en sidegate da vi var på vei til trening (ja, jeg er flink nå skjønner du).
- Hei. Vet dere hvor blablabla.. hospits ligger? Jeg var der i 1982. Det lå enten på den, denne eller andre siden, sier mannen og peker på nabobygningen.
Vel, for det første; hva med å gå rundt bygningen og se da, mann? Du finner fort ut av det. For det andre; det er snart 30 år siden! Jesus. Ina kommer selvfølgelig med en glup kommentar, etterfulgt av min nervøse fnising.
- Vi var ikke født i 1982 vi.
- Det var ikke ment som en vits da!, svarer mannen fornærmet.
På dette tidpunktet er vi på god vei vekk fra mannen og ti sekunder senere løper vi. Begge ventet vel på at han skulle dra opp en kniv eller noe annet skummelt. Sjakktrekk å rane to studenter - alt jeg har i lommeboken nå er fem svenske kroner. Mulig vi overdramatiserte denne hendelsen, men skummelt var det anyway.

Jaa, sånn ellers har jeg kommet inn i Autralia. Jippi.

Hei, Oslo!

2010-03-02T14:20:00.000-08:00

Honey, I'm home. Så glad var jeg for å være tilbake i Oslo at jeg ga min kjære venn med glassøyet en tier, sang med da t-bane-terroristene (de med trekkspill vet dere) tok over vognen jeg satt i, og tok en øl med alkoholikerne i parken. Jippi. Tror O-town har savnet meg og, for gjett hva som skinte i hele dag? Jo, sola!
Ellers blir det spennende å se om dramanivået opprettholdes nå som mannehorene er forlatt, og redet fraflydd for andre gang. Har vel hørt nok om de nå, vel?! En ting er sikkert - om du har lyst på et ligg, stikk til Kongsvinger en lørdagskveld.

Sneiks.

2010-02-28T13:11:00.000-08:00

Jeg vet at dette er helgas høydepunkt for deg - det å høre om min mislykkede helg. Ja, for det kan vel sjelden kalles vellykket når man går ut på vinger. Og når det svir i øyene allerede på vorset, da bør man vel ta hintet? Uansett det ble en interessant kveld - vi snek oss inn på en konsert (noe som fikk katastrofale følger), jeg fikk mine sure tottelotter varmet av Tina i taxi-køen og jeg la igjen forferdelig pinlige beskjeder på folks telefonsvarer. K-l-e-i-n-t! Før var jeg ung og dum - nå er jeg bare dum. Er kanskje greit at dette var min siste kveld ute på Kongsvinger på en stund. Nå pakker jeg endelig sammen sirkuset og vender snuten mot O-town igjen. Digg.

Det er nå du skal åpne hjertet ditt - og fortelle om de kleine tingene du gjorde i helgen.

Savn.

2010-02-26T14:23:00.000-08:00

Jeg savner å purre med verdens beste purrevenn. Jeg savner miss Gjøvik. Jeg savner den lille runde jeg en gang kunne kaste så hardt. Jeg savner tanen jeg hadde sommeren for to år siden (men ikke eksen som dumpet meg den sommeren). Jeg savner Oslo. Jeg savner Pippi, som ikke er rødhåret lenger (ikke hunden, nei). Jeg savner praksisen (selv om det var siste dagen i dag). Jeg savner å kunne spise godteri uten å dø av skam. Jeg savner de gode, bekymringsløse stundene vi hadde da vi var yngre. Jeg savner deg. Jeg savner mannen med glassøyet på Majorstua. Jeg savner å ha fri. Jeg savner å svette meg i søvn i Tyrkia. Jeg savner å le så jeg tisser på meg med Tina. Jeg savner, sukk, det meste.

Lise og lusa

2010-02-25T07:54:00.000-08:00

En dag gjenstår av praksisen (krise, nå holdt jeg på å skrive pakkisen). Det er trist! Kommer til å savne min kjære kontornabo Kjell - "åå, Kjeee-eeeell? Er du veldig opptatt? Jeg trenger hjelp, jeg." Like tålmodig hver gang - vel, det har vel skjedd en gang at han har blitt litt sur og bedt meg pelle meg tilbake på kontoret mitt. Men, I can't blame him. Jeg er fryktelig masete i blant - faktisk så masete at jeg får vondt i hodet av meg selv.
Såå, ellers har jeg klart å kjøre meg litt vill i dag. Gjett hvor - Flisa! Hvordan er det mulig spør du? Nei, det vet da faen. Jeg klarte det i hvert fall. Uflaks. Gudskjelov fant redningsmannskapet meg relativt fort - jeg hadde såvidt begynt på nødrasjonen, som var en halvspist brødskive med leverpostei jeg fant i baksetet. Kjenner at jeg fikk lyst til å dra denne spøken rimelig langt, men får gi meg nå. Var vel ingen som trodde på det uansett.

Dagen kort oppsummert

2010-02-23T13:18:00.000-08:00

Ja, da har jeg og Heidi også prøvd Chatroulette . Har aldri sett så mange peniser i hele mitt liv jeg. Hva er greia? Sitt ikke og ta på deg selv når du har noe på størrelse med en ostepop. Yack! Vet i hvert fall hva vi skal gjøre på neste vors - drikke oss skakke til runkende menn på andre siden av jorda.
Jeg er sliten. Både broren min og jeg har skaffet oss Sleep Cycle på Iphonen. Det vil si at man legger mobilen på madrassen, slik at den måler når du sover lettest og vekker deg da. I dag sov min kjære bror lettest klokken 05.30 - det gjorde definitivt ikke jeg. Faen ta deg. Klarer jo ikke prestere på jobb på grunn av deg. Du bør koke tannbørsten din i kveld, for å si det sånn.
Sånn ellers har hunken i en viss telesjappe har prakket på meg enda mer drit. Faen, slutt å være kjekk (og ung).

Snart, snart kommer det et innlegg med mening. Når du minst forventer det glimter jeg til.

See ya - nå venter mer deilige mannfolk med en arm og tre brystvorter!

Som jeg vil savne dette..

2010-02-22T13:27:00.000-08:00

.. eller ikke! As we speak ligger jeg bortgjemt på det skitne rommet mitt - jeg har faktisk ikke sett gulvet siden jeg flyttet hjem for to måneder siden. Nede prøver pappa å få hunden til å ule - ved å selv ule selvfølgelig. Broren min skriker at han skal holde kjeft. Ah, jeg er så glad i dere! Søsteren min sender meg hat-meldinger på Facebook, fordi jeg ikke orker å dra til Kongsvinger. Jeg er trøtt, for faen. Mas, mas, mas.
I tillegg får jeg kjeft fordi jeg ifølge henne kun har sovet og vært på fylla siden jeg kom hjem. Hei, jeg heter Lise og jeg er alkoholiker? Nei, ærlig talt. Har du falt og slått hodet ditt, slik at du har mistet hukommelsen? Get a grip, woman.
Har forresten ikke kommet meg etter Galliano-fylla enda heller. Kjipt! Så ut som noe katta hadde dratt inn på jobb i dag. Teposer under øynene, fett hår og en søplepose av en genser. Lørdagens hendelser har så smått begynt å komme tilbake til meg. Har vel kanskje blitt fortalt det meste, da. Det er jo ikke pent å lyve sier de. Skulle gjerne hatt to ord med den gjøken som kom med så mange friske uttalelser på lørdag.
- Norske jenter har de tørreste.. Come again, please?! Skal ikke fullføre den setningen, men er det virkelig mulig? Antakeligvis vet ikke du noe om det, lille venn. Du har vel aldri fått deg noe. Det smalt rimelig fort tilbake fra Linn, men er uansett utrolig nasty sagt. Men det er jo tross alt Kongsvinger - hva mer kan man forvente?

2010-02-22T12:24:00.000-08:00

Han er der. Han er alltid der. Hennes verste fiende, men samtidig hennes aller beste venn. Sniker seg inn på de verst tenkelige tidspunktene, og uansett hvor mange ganger hun ber han forsvinne, så er han der. Stirrer på henne med sine svarte, stikkende øyne. Jeg hater deg. Hun tør ikke si det høyt - hun har fortsatt friskt i minne hva som skjedde sist hun prøvde seg på noe så dumt. Hun vet aldri hvor hun har han. Plutselig, helt uten forvarsel, kan han ta henne med til det stedet. Det går kaldt nedover ryggen hennes bare ved tanken. Hun kjenner at beina snart gir etter. Tenk om han er her nå? Hun føler seg omringet og paranoid. Eller er hun egentlig det? Han er jo så virkelig, men samtidig vet hun jo at han bare er der inne. Dypt der inne et sted. Der hun aldri våger å gå. Der hennes barndoms såre minner fortsatt lever. Og der hjertet fortsatt er helt og vakkert - ikke bare en kald kjøttklump uten håp. Som så mange ganger før er han der ved hennes side. Angsten - like sterk og fryktelig som hun husker.

Kleine-Einar

2010-02-21T06:57:00.000-08:00

Akkurat nå ligger jeg i kjolen fra i går og rødmer for meg selv. Fy faen - skjær mæ laus. Hvorfor gjør vi dette mot oss selv? Kjenner jeg dør litt innvendig bare ved tanken på nattens eventyr. Mye folk, men mest smått. Og så var det selvfølgelig vi jentene da. Og politigutta. Uansett - jeg begynner å bli gammel. Buhu. Og slik som vi holder på forsinker ikke akkurat aldringsprosessen. Kjente rynkene ble dypere og dypere for hver Galliano-shot jeg tok i går. Som forresten fikk fram det verste i meg. Unnskyld til deg med de røde skoene - var ikke meningen å annonsere det til alle som gikk forbi. Hadde the walk of shame i stad og - digg at det var hjem fra Nina. Nei, jeg har ikke blitt lesbisk, om det er det du tror. Liker bare å eksperimentere litt.
Så, ellers er jeg ferdig med 13 arbeidsdager på rad (tror forresten det må ta av skylden for at Rita tok helt over i går). Og nå er det bare fem dager igjen av praksisen. Det er forferdelig trist synes nå jeg. Skole er kjipt og kjett, men dessverre nødvendig.

Å, jeg blir alltid så trist når jeg er fyllesyk. Er det vanlig?

Make my day

2010-02-18T13:37:00.000-08:00

Det er en av de dagene. You know - de dårlige dagene. Har ikke du bare dårlige dager da, spør vel du nå? Jo, stort sett. Neida, det var en spøk. Men for anledningen - her har du alle tingene jeg hater akkurat i dette, stusselige øyeblikket.

Den store, überekle kvisa jeg har på kinnet. Ok, den kunne nok vært større, og antakeligvis litt eklere og. Men, bare det at den er der, gjør meg pissed.
At bilen min alltid på mystisk vis blir tom for bensin. Det må være hull i bensintanken eller hva den greia der bensinen befinner seg heter.
At det bare er en uke til praksisen er over og jeg flytter tilbake til Oslo. Nei, vent. Den skulle vært på listen over ting jeg elsker. Minus det med at praksisen er over.
Mannehorer. Fuck you.
At jeg trener og trener uten resultat. Kanskje ikke så rart når det eneste jeg spiser etter å ha forbrent tonnevis med kalorier er en pose Malteser.
At jeg driter meg ut hele, jævla tiden. Kan ikke en stakkars jente få ha en dag uten ville grave seg ned i jorda?

Slenger med et bilde av et av mine desidert svakeste øyeblikk. Da jeg møtte Paradise-Rune på Cirkus i Oslo. Herre.

Free falling

2010-02-17T13:14:00.000-08:00

Vel, i dag hadde jeg egentlig ikke tenkt til å blogge. Jeg har faktisk ikke noe på hjertet i dag. Har fått nytt design på bloggen. Carina har hjulpet meg - siden hun har mac og jeg har en råtten pc, som må sveives i gang med et håndtak på siden, og som mangler s og b på tastaturet. FML. Er det ikke det man sier? Ikke vet jeg, men jeg vet at dette designet er veldig meg. Altså lilla - tolk det som du vil. Dette ble bare tull. Og tull er bra. Er det ikke? Nei, nå tuller jeg. Hva faen, sier du? Det sier jeg og.

I'll be back.

Psssss? Hva synes du om designet?

Workin' hard for the money

2010-02-16T09:03:00.000-08:00

Ja, folkens. Da er jeg ferdig med min niende arbeidsdag på rad. Nå er det bare fire igjen, og så kan jeg puste lettet ut i nøyaktig en dag, før det er på'n igjen. Buhu, stakkars meg. Og ja, jeg vet du synes litt synd på meg. Om ikke mye, så i hvert fall litt.
Men, jeg har helt glemt å fortelle hva som skjedde på lørdag - foruten det at jeg kjørte på en mann og avlivet han med et brekkjern etterpå. Ok, regner med at alle en eller annen gang har vært på Gardis (nå er jo dette Odalen, så burde kanskje ikke ta det som en selvfølge at folk har reist lenger enn til Chattaberg). Vi har iallefall damegarderoben vår der man går inn til damedoen. Titt og ofte er det en eller annen løk av en mann som går feil. Så får han møkksjokk når han plutselig møter masse jenter, og vi ler like godt hver gang. Da jeg er ferdig på jobb på lørdag rusler jeg ned mot garderoben - og får øye på en mannerygg som forsvinner inn på damedoen. Nå skal jeg gjøre dagens gode gjerning, tenker jeg og roper ut; unnskyld, men herretoalettet er den veien! Si meg, hvordan i alle dager skal jeg kunne vite at dette høye, bredskuldrede, korhårete og tynne mennesket er en dame? Hun var jo faen i meg mer mannlig enn Lars Monsen. Så snur hun seg, mumler noe uforståelig og jeg ser hvor grovt feil jeg har tatt. Rødmende smetter jeg inn i garderoben - og har planer om å bli der en god stund. Men hvem er det første mennesket jeg stirrer rett på når jeg åpner døren fem minutter senere? Joda, shemalen. Hvordan skulle jeg vite at hun måtte nummer to, og brukte ekstra god tid? Uflaks. Så med dette innlegget vil jeg bare på vegne av meg selv og min lille hjerne si unnskyld til dette stakkars kvinnemennesket. Som forhåpentligvis gikk rett i taxfreen og kjøpte seg sminke. You need it.

Sååå, har du gjort noe flaut i det siste? Jeg trenger å høre noen kleine episoder nå.

Mandagsgrøss

2010-02-15T07:09:00.000-08:00

Hun ser han ikke før det smeller. Mykt kjøtt på kaldt, hardt metall. Tåken har gjort henne sløv etter en times kjøring i dens selskap. Så da frontlysene plutselig treffer den svartkledde mannen rekker hun ikke en gang å tenke på å bremse. Hun lukker øynene. Og håper på det beste - til tross for at hun vet at det er slutt. For hans del i hvert fall. Når hun igjen åpner øynene, kjenner hun det varme, røde renne nedover pannen. Faen, et kutt i pannen er det siste hun trenger. Utenfor er det stille - hun lurer på om han er død. Det grå teppet ligger fortsatt tykt og varmt rundt den røde fare, som hun kaller sitt kjære framkomstmiddel. Et øyeblikk vurdere hun å bare kjøre videre. Late som om dette aldri har skjedd. Hun slår tanken fra seg, tar på seg rekleksvesten og åpner bildøren. Utenfor er det fortsatt stille. Man flyr ganske langt når man blir truffet av en bil i 90 kilometer i timen. Faen, hun skulle ikke kjørt så fort. De svartkledde mannen er som sunket i jorden, eller kastet i buskene. Hun ler litt for seg selv av tankespillet - for en galgenhumor. Hun hører en surklende lyd og lokaliserer raskt offeret. I veikanten 50 meter fra der påkjørselen skjedde, ligger han. Det er så vidt hun kan høre pusten hans. Hun kjenner det pulserer i pannen - hun fossblør nå. Faen, dette kommer ikke til å bli lett å dekke over. Mannen har registrert at hun er der, og hveser ut det hun tolker som en bønn om hjelp. Med raske skritt går hun tilbake til bilen. Hun vet hva hun leter etter. I bagasjerommet finner hun det og småløper tilbake til den skadede. For mannens del er det bra at han er bevisstløs når hun kommer tilbake - kjapt og effektivt slår hun han en gang i hodet med brekkjernet. Så en gang til - bare for å være helt sikker. Hun tar seg ikke bryet med å dekke over liket - hun ønsker noen av rovdyrene bon appetit, før hun igjen sitter bak rattet.

Inspirert av en tåkete tur hjem fra jobb i helgen.

Lise gjør ting hun ikke kan 2

2010-02-14T14:13:00.000-08:00

Guess what? I natt prøvde Rita å blogge. For dere som ikke vet hvem Rita er - det er hun jeg (og alle andre jenter) blir når jeg har drukket alkohol. Og for å si det sånn - Rita kan ikke skrive. Det fant jeg ut i natt. Tror det er best jeg ikke publiserer det innlegget, men på en annen side har jeg blitt god på personangrep.
Anyways, dette innlegget vil jeg dedikere (eller er det dedisere? Faen, nå ble jeg i tvil) til mine elskede - disse vakre menneskene som jeg er så glad er til. Og som jeg er enda mer glad for at er i akkurat mitt liv. Takk for at dere holder ut sytingen min! Dere skal vite at jeg setter utrolig stor pris på dere - selv om jeg ikke er så flink til å vise det. All kjefting, sutring, klaging og mangel på kontakt er egentlig bare en måte å vise at jeg liker dere.
Såå, nok kliss. Hvor ble det av alle valentinsmeldingene mine? Hallo? Skuffende. Har uansett hatt en fin dag - har vært fyllesyk på jobb og spist sjokoladehjerter til jeg gulpet. Møtte en søt svenske, men han hadde dame. Uflaks.
Vegard Larsen, du skylder meg penger for taxien i natt. Din bever. Stusseligste lørdagskvelden på lenge - den eneste fyren jeg får med meg hjem er broren min (neida, mamma, guttelus er ekkelt). Kjenner jeg må komme meg tilbake til Oslo nå - jeg blir kvalt av alle mannehorene i nabokommunen. Herregud, det kryr jo av de jo. Enda jeg har sagt at de skal holde seg unna meg. Hører dere dårlig? Bruk q-tips, kompis.

- Rita

Muggmunn

2010-02-12T12:05:00.000-08:00

I dag klarer jeg ikke toppe dette blogginnlegget her. Fantastisk, Carina. Fan-fucking-tastic! Ellers så er det straks helg - jeg går den i møte med dårligere samvittighet enn noensinne (men det vil dere ikke høre om).
News - på søndag er det valentinsdag. Akkurat som du ikke visste det? Denne svette dagen, hvor det forventes at din hemmelige beundrer skal gi seg til kjenne (snike seg inn på rommet ditt om natten) eller at kjæresten din skal vise sin romantiske side. Vel jenter, det skjer ikke. Og bare tenkt hvor kleint det blir - din totalt ikke-romantiske kjæreste, Ola Nordmann, skal plutselig dekke gulvene med roseblader og telys? Og dere skal elske ømt og vakkert hele natten? Jeg får frysninger bare ved tanken. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite hva trikset til guttene er - de går inn i en butikk og spør ekspeditøren (som da er jente eller eventuellt homofil) hva hun ønsker seg mest av alt i butikken. Mysteriet løst. Så ikke håp på noen store greier - forvent det verste, da blir du bare positivt overrasket. Der - da var dagens negativitet ute av kroppen!

Ellers - skjer det noe artig for tiden?

Forfengelighetens gleder

2010-02-11T10:32:00.000-08:00

Gjett om jeg fikk sjokk i går. Det viser seg at det er flere som leser bloggen enn først antatt. Durumdurum (trommevirvel) - jeg fikk fem kommentarer! Jeg som trodde jeg bare hadde tre lesere, så viser det seg at jeg har fem. O'joy! Så til det negative - jeg har mistet en stakkars sjel på Bloglovin'. Dette må helt klart være en feil, så jeg har planer om å komme til bunns i dette. Jeg gråter meg ikke i søvn hver kveld for en liten fillefeil altså.
Så over til dagens tema: forfengelighet. Det hele begynte med en kommentar jeg fikk slengt i trynet i stad. Jeg skal ikke nevne hvem det smalt fra (det begynner på Jon og slutter på Eide), men iblant sårer ord virkelig. Greit nok at han var litt gretten fordi jeg ikke gadd å kjøre han inn i hans egen bil - helst skulle jeg vel ha båret han inn i bilen og satt på han selen. Ok, uansett, jeg klager litt fordi hemoroidegrillen (som Simen så fint sier) var litt vel varm, da tidenes sjarmør sier; ja, jeg syntes det luktet litt svidd bacon her. Gudskjelov klarte han å dukke unna når jeg slo etter hodet hans. Unnskyld meg, men der tråkket du så jævlig i salaten at du nettopp fikk en cherrytomat opp i rumpa. Nå skal jeg ikke henge meg opp i denne episoden, men den panikken jeg opplevde etterpå fikk meg til å tenke litt. Nå kommer jeg antakeligvis kommer til å slå opp telt ved tredemøllene på Spenst de neste ukene og stikke fingeren i halsen etter hver kebab (neidaa).
Så hvorfor er vi jenter så opptatt av utseende at det nærmest blir en besettelse? Før hver fest går jeg gjennom en prosess lenger enn et vondt år - bare fordi jeg vil se bra ut. Baconet skal stappes ned i hold in-strømper, ansiktet skal males på, puppene skal pushes, fake negler skal på og håret må bølges. Kan vi ikke bare hylle det naturlige? La kroppshåret gro og la sminken ligge - hvor deilig hadde ikke det vært (ja, det er like før jeg går ut og brenner bh'en min!)?
Nei, nå skal jeg ikke ta helt av. Poenget mitt er uansett at jeg, og alle andre jenter forsåvidt, må ta oss sammen. Vær deg selv - alltid. Og uansett hva noen sier så er du fin. (Og definitivt bra nok, om det skulle være noen tvil.)

Nei, nå skal jeg ned å spørre familien om de og har lyst på bacon. Det fikk jeg.

Skjerpings?

2010-02-09T13:22:00.000-08:00

Jeg vet ikke om noen av dere har merket det, men jeg fjernet bad boy-innlegget mitt i stad. Hvorfor? Jo, søstera mi syntes det ble litt for heftig. Så da dro jeg hele leksa om ytringsfrihet og alt det der, men hun hadde for en gangs skyld et godt poeng (sorry, men det er sjeldent). Hvis ei frigjort berte på 15 år blir satt ut av det jeg skriver, hva med alle de andre da? Sånn som pappa for eksempel. Nå skriver du mye fælt på bloggen din, Lise. Jada. Det første jeg får lyst til svare er at han kan ta lang fart og drite i å lese den. Men han har et poeng - eller? Forhåpentligvis skjønner de fleste at det meste av det jeg skriver er relativt overdrevet, og at jeg ikke er så billig som jeg gir uttrykk for. Tro det eller ei, jeg er faktisk enda billigere (neidaaa). Kanskje jeg skal tone meg litt ned, og begynne å blogge om hvilken farge jeg har på sokkene i dag og om leverposteien jeg spiste til frokost var fersk?

Så alle mine tre lesere - hva synes dere?

Ps. Noen bør ringe politiet snart - jeg er i ferd med å kveste min tilbakestående bror med gitaren hans.

Gi meg en bad boy, plis?

2010-02-09T02:34:00.000-08:00

Heretter kan dere kalle meg sutre-Guri på hverdagene og Rita i helgene. Man kan vel si at dette har blitt en blogg hvor jeg kan la min bitre og mannevonde personlighet få fritt spillerom. Jeg synes det er greit, men hvorfor folk gidder å lese om det er og forblir et mysterium. Jeg får åpnet hjertet mitt og tømt meg for masse dritt - som for det meste omhandler gutter. Kanskje jeg bare skal gjøre dette om til en temablogg?
Så da gjør vi et forsøk - dagens tema er bad boys. Disse deilige mannfolkene som har mindre mellom øra enn en utvaska mopp. Og som jeg har møtt så mange av i det siste. Jeg kan like godt innrømme det med en gang - jeg har en sykdom. Jeg-elsker-slemme-gutter-syndromet, som jeg liker å kalle det, kommer ofte snikende i helgene. Og ellers i uken også da. Så hva faen er greia? Gi meg en mann som antakeligvis har klamydia, sender meldinger med alt som ikke er av samme kjønn og som har flere venner i fengsel, enn utenfor. Jeg kjenner at jeg blir opphisset bare ved å skrive om det - tenk deg når jeg treffer de? Å, herre. Jeg vet at det er flere enn meg som sliter med dette problemet.
Hvorfor kan vi ikke bare gå for de snille guttene, som vi vet kommer til å behandle oss bra? Jo, såpass mye selvinnsikt har jeg - de er rett og slett for snille. Og snill betyr tøffel, og tøffel er kjedelig. Vi (les:jeg) vil heller såres dypt og hardt gang på gang, før vi kravler oss til neste konemishandler. Så hvordan skal jeg komme meg ut av denne onde sirkelen (som bad boyen håper blir en god trekant)? Først vil jeg komme med en oppfordring til guttene; hold dere til helvette unna meg. Jeg mener det. Og så - nei, da var det ikke mer. Bare hold dere unna meg.

Ok, reaksjoner får være reaksjoner. Synes ikke dette var så ille jeg, men så er jeg ganske herdet da.

Jeg er frelst

2010-02-08T12:03:00.000-08:00

Jeg er tilbake. Jeg overlevde (såvidt) bussturen hjem - hadde det ikke vært for verdens snilleste Marius hadde de nok funnet meg død på do. Omkommet av kjedsomhet. Hadde uansett en knallhelg i Trondheim hos de fineste menneskene jeg vet om. Mer sliten enn noensinne dro jeg meg på jobb i dag tidlig.
Men dagens gladmelding - tror du ikke jeg har fått tilbake mobilen min? En liten telefon til vaktmesteren, og så stod han ved kontoret mitt med en klissblaut Clas Ohlson-jævel i hånda. Den hadde naturlig nok tatt kvelden, hadde jo liggi i råttent heisvann i fire dager. Men mine venner, simkortet var det ingenting i veien med. Halleluja - jeg tror KrF-folkene som var innom på jobben i dag hadde en påvirkning. Jeg tok i hvert fall ikke fyr når de var i nærheten. Det er jo et godt tegn.
Så gladmelding nummer to - jeg har kjøpt meg Iphone! Antakeligvis ga jeg altfor mye for den, siden det ikke var den nyeste modellen. Men, jenter, alle som har sett hvem som jobber i den butikken (skal ikke nevne navn, men alle med respekt for seg selv vet hvem jeg snakker om) hadde gjort som meg. Nemlig kjøpt alt han foreslo - hadde han spurt om jeg ville kjøpe den gamle Motorola-mobilen hans fra tredje klasse, ville jeg sikkert slått til på det og. Bare synd han er tre år yngre, men på en annen side hadde det ikke gjort meg noe å være milfen hans. Grr.

Sååå, dagens hendelser kort oppsummert. What's new, pussycats?

I love my purre

2010-02-06T09:49:00.000-08:00

Gjett hvor jeg er? A) Pakistan, b) Trondheim eller c) Jokkmokk. Førstemann som gjetter riktig får et billig ligg. Ja, jeg er billig.
Ok, riktig svar er Trondheim. Og hvorfor er jeg der spør du? Fordi jeg hadde lyst - så derfor var jeg spontan og dro. Ja, jeg, får-angst-når-jeg-ikke-har-full-kontroll-Lise, bestilte billett samme dag som jeg skulle dra. Jeg mistet til og med mobilen på torsdag (jeg mistet den under heisen, hvordan i ~~helvette~~ går det ann?!), men lot ikke det stoppe meg. Så mobilløs og utslitt satte jeg meg på Lavprisekspressen til T-town. Jeg har egentlig lovet meg selv å aldri sponse det drittselskapet igjen. Ingen vil vel egentlig betale for å ha fem nær-døden-opplevelser i løpet av en natt? Men jeg overlevde da natten, men unntak av noen episoder der jeg bråvåknet med tenna i setet foran meg. Digg.
Så nå koser jeg meg med verdens beste purrevenn - med innslag av Julie og Sophie. Det er verdt turen hit! Og etterpå tar vi en tur til de to altfor rare, random guttene vi møtte på byen i går. Han som hele tiden skulle se på neglene mine, selv om jeg prøvde å si at jeg biter og at de ikke er noe du kan runke til etterpå. Hvis det er din greie liksom.

Nå skal jeg kose meg enda litt mer med syndrompurra. Ha en fortreffelig lørdagskveld!

Lise gjør ting hun ikke kan

2010-02-03T14:15:00.000-08:00

Da har jeg overlevd min andre hockeykamp. Ingen puck i hodet, ingen knekte neser og bare mindre frostskader (ok, innrømmer at jeg frøys så fælt på beina at jeg nesten ba fotografen bære meg). Men ellers kom jeg helskinnet fra det. Og vet dere hva, jenter? Hockey er egentlig ganske hot. Barske, svette menn som moser hverandre inn i vantet. Grr. At jeg ikke har funnet ut av dette før! Akk, så mange våte drømmer jeg har gått glipp av (neidaa, mamma). Greit nok, første kampen jeg så skjønte jeg ingenting. Hvorfor i helvette bytter de så ofte? Hvorfor er de så slemme mot hverandre? Hah, ung og dum.

Anyway, kampen er vunnet og saken levert. Done and done!

Lystløgner-Lise

2010-02-02T10:46:00.000-08:00

Hei, jeg heter Lise og jeg er lystløgner. Yes, sir, you heard me. Forrige innlegg var en ondskapsfull smørje av løgner - jeg liker å lyve når jeg kjeder meg. Det nærmeste du kommer en sannhet i det innlegget der er haikeren - bare at det var jeg som stjal pengene hans, men lipglossen lot jeg være. Vet jo ikke hvor den munnen har vært.
Og du synes ditt innlegg er random, Carina?
Sååå.. Har jeg nevnt at jeg skal dumme meg fullstendig ut i morgen? Jepp, det stemmer. Skal dekke en hockeykamp! Og jeg som ikke kan noen regler (vet hva icing er, men er sikker på at det er flere av de hersens reglene). Denne gangen må jeg huske sitteunderlag. Ikke hypp på å fryse like mye på visse steder som sist.

That's it.

Gjett hva..

2010-02-02T02:31:00.000-08:00

.. som skjedde på vei til jobb i dag?
A) Jeg så meg selv i speilet, og holdt på å kjøre av veien?
B) Jeg tok med en haiker - som stjal lommeboken, lipglossen og lesebrillene mine?
C) Jeg forsov meg, og måtte derfor tørke håret ut av bilvinduet?

Måndagsbarn?

2010-02-01T09:06:00.000-08:00

Mandag er min favorittdag. Det er så deilig når du nesten dør av trøtthet når vekkerklokka ringer, sovner med hodet i vasken når du pusser tennene og nesten kolliderer på vei til jobb. Vel fremme på jobb er du for trøtt til å reagere når folk hilser på deg, og øyelokkene dine lever sitt eget liv hele dagen. Digg. Nå er det ikke min egen mandag jeg beskriver selvfølgelig - jeg har bare fantastiske dager.
Nå datt jeg helt ut av det jeg egentlig skulle skrive om. Jeg har bestemt meg for å være et litt mindre bittert menneske. Dette blir for meg som det er for mamma å slutte å røyke. Tror jeg. For jeg liker å være negativ - det gir meg mye glede i hverdagen. Så gutter, ikke gi meg en grunn til å henge dere ut her. Det kan vi vel med en gang si at blir et umulig prosjekt. For dere gjør jo aldri noe riktig. Der var jeg negativ igjen gitt - det tok meg sånn cirka to minutter (inkludert tissepause).

Sånn ellers går jorda fortsatt rundt sola. Jeg bor fortsatt hjemme. Treningen har gått til helvette. ~~Fuck it.~~

Meg klokken 06.45

Tips me!

2010-02-01T01:38:00.000-08:00

Hvis du brenner inne med en god sak eller vet om et artig arrangement i Odalen eller Kongsvinger - let me know?

Jeg trenger det sårt.

Confessions in the night

2010-01-29T16:30:00.000-08:00

Min bror tror jeg er desperat. Etter sex. Og det bare fordi han snikleste litt på et innlegg jeg skrev (som jeg ikke publiserte!). Det kan vel hende at selve teksten beskrev noen hete scener, men så faens voldsomt var det ikke. Og nå er jeg altså desperat. Og burde få meg litt "pekk", som min bror så vakkert kalte det.
Men da kan jeg fortelle deg, kjære åndsvake, lille skapning, at jenter er ikke desperate. Det er det dere som er. For oss trenger det nemlig ikke gå så langt som til desperasjon. Vi trenger bare å ta en tur på byen, vifte litt med øyevippene og boom - der var'n gitt (nå snakker jeg ikke av egen erfaring, det har flere fått merke). Mens dere, som er så uheldige å være født det motsatte kjønn, helg etter helg raver sanseløst fulle rundt i byen på utkikk etter et lett bytte å nedlegge. Så heldige vi jenter er, som får være med dere hjem, slik at dere får tilfredstilt de primitive behovene.

Flere har kommentert at jeg er litt agressiv mot det motsatte kjønn på bloggen - jeg kan ikke skjønne hvor dere har det fra?

Smaaattttt

2010-01-29T11:06:00.000-08:00

Ja, da ser jeg offisielt ut som et hamster. I hvert fall på den ene siden av ansiktet. Jeg kan kanskje være litt brålik Okoline, som var mitt første hamster, når hun hadde stappet fulle kinnene med gnagerblanding. Dette er min kjære visdomstanns skyld, som tydeligvis syntes det var allright å komme opp midt i praksisperioden.

Don't mind the hair. Orket ikke ordne meg før bildet!

Hjeeelp...

Skinnet kan bedra

2010-01-28T11:18:00.000-08:00

Mer enn en gang har jeg fått høre at jeg ser mer uskyldig ut enn jeg faktisk er. Jeg har fått høre flere ganger at det som kommer ut av munnen min, og ikke minst det jeg skriver, ikke passer med inntrykket av meg. Så bare tenk hva som foregår i hodet mitt. Det er jo en konstant skitten pornofilm oppi der! Det er derfor jeg alltid ser så salig ut. Neida. Jeg fikk til og med prisen "Årets ulv i fåreklær" når jeg spilte for Grue. Men sånn helt seriøst, må en se ut som en traktorlesbe og kjøre Volvo for å være stygg i munnen? Greit, jeg skjønte at en på jobben reagerte på "faen, fitte i Odaaaaal'n!". Den var kanskje litt drøy, selv for meg. Men jeg kan ikke noe for det - det bare kommer! Så selv om jeg går med perleøredobber og er glad i lipgloss, trenger jo ikke det bety at jeg er så himla uskyldig?

~~Fuck you!~~

Skaff deg noen baller!

2010-01-26T13:43:00.000-08:00

Helt om natten - pyse om dagen? Ja, gutter, det er nettopp det dere er. Tøffe og brautende på byen, men når solen står opp kymper ballene deres til mikroskopiske eplefrø. Nå skal jeg ikke påstå at det finnes mange av dere (det finnes de som er brautende hele tiden, men det blir et annet blogginnlegg), men dere finnes. Og det er trist. Nå håper jeg ingen føler seg støtt av dette, men hvis du gjør det bør du kanskje vurdere holdningene?

- L

Blåmandag

2010-01-25T11:19:00.000-08:00

Som en kollega så fint sa i dag: "du skal være veldig full for å ha det gøy ute på Kongsvinger". Og ja, kjære deg, det har du så rett, så rett i. Og når vet du at du er full nok? Når du må ha en liten powernap før du går ut? Eller når du spytter ut maten vertinnen kommer med - for så å si det smaker som elg eller noe annet hårete (sorry, Nina)?
Du husker ingenting av kjøreturen ned til byen, men du er nesten sikker på at det var noens mor som kjørte. Hvem sin er noe usikkert, og hva du sa vil du helst ikke minnes på.
Vel ute på byen betaler du deg inn på alle utestedene. Til og med det utestedet du i forrige uke omtalte i avisen som et sted der du føler deg som en kandidat for gamlehjemmet, fordi det bare er rusbrusdrikkende, kvisete mennesker med falsk legitimasjon der. Hurra. Lite vet du hva morgendagen skal bringe av angst - du synes jo det bare er gøy å danse med det du tror bare er en litt kortvokst fyr (det hadde kanskje ikke vært like gøy om du visste at han fortsatt bor hjemme og hans største mål i livet er å miste jomfudommen).
Hvordan resten av kvelden endte kan dere jo bare forestille dere. Men ja, er man full nok er alt gøy.

- L

Sannerud neste

2010-01-21T09:30:00.000-08:00

Det er rart. Rart hvordan du plutselig blir overveldet av en rekke følelser uten helt å forstå hvorfor. Sorg, glede, forvirring, frustrasjon, fortvilelse. Og like plutselig som det kom, er det borte igjen. Hei - og hadet! Igjen sitter du som et spørsmålstegn. Hva faen var det som nettopp skjedde? Det er mulig det bare er jeg som har sånne episoder. Trodde jeg hadde fått en viss kontroll over hormonene - er jo tross alt snart en godt voksen kvinne. Men shit happens (just look at your face).

Sjekk ut John Mayers fantastiske låt "Who says". Dere har sikkert hørt og gått lei den alt, men.

Kokoooo! Det ha klekka!

Hurra for livet!

2010-01-20T12:20:00.000-08:00

Nå skjer det store ting i meisebollefamilie nummero uno! Bare hør her; mamma og pappa har sluttet å røyke! Er ikke det fæbuløs? I tillegg er pappa med på gubbetrimmen en gang i uka, mamma spiller håndball og de har begynt å gå turer på kveldene. Og for å skryte litt av meg selv og - jeg er faktisk veldig godt i gang med treningen. Jeg har faktisk trent utholdenhet fire ganger bare siden fredag. Og selvfølgelig styrke da. Må jo stramme opp litt og. Bare tenk når jeg får gjort dette i noen uker (og måneder). No more ghettobutt!

Sånn ellers så er jeg stort sett oppe klokken 06.09 hver bidige dag, fordi min mentalt tilbakestående bror ikke klarer å slå av alarmen. I tillegg skal han jo helst slumre til nærmere halv sju. Livet er deilig, dere!

Så.. Det var alt.

- L

Ting som gjør meg glad

2010-01-17T12:20:00.000-08:00

Jeg har begynt å trene igjen. Det er glede det!
Når jeg finner en god bok.
Flørting. Med noen jeg faktisk er interessert i.
Skrive. Skrive. Skrive. Skrive.
Overraske noen og å bli overrasket. En hyggelig overraskelse, vel å merke.
Gode venninner som viser at de bryr seg.
Tanken på at jeg skal oppleve så mye fint i årene som kommer.

~~Dette tar dere vel lang fart og driter i, men hold ut.~~

Mitt neste liv

2010-01-16T13:58:00.000-08:00

Jeg har sagt det lenge - når jeg blir gammel tar jeg med meg min 20 år yngre mann og flytter ut i skogen. Selv har jeg latt kroppen forfalle, håret vokse og puppene henge. Han bryr seg selvfølgelig ikke om det, og elsker meg akkurat slik jeg er. Dagene skal brukes til å skrive bøker, gå naken og røyke hasj. Ja, hasj, ja. Og alt skal gjøres i kimono. Blir jeg lei av å skrive eller å ha sex, skal jeg rett og slett begynne med fugletitting. Fugler er faktisk ganske interessante. Men det synes vel alle. Finnes ikke noe vakrere enn en skjære i dens naturlige omgivelser.

- L

Mitt nye, sunne liv

2010-01-11T12:11:00.000-08:00

.. kan dra til helvette. Jeg har ikke lyst til å trene. Jeg har ikke lyst til å slutte å spise godteri og god mat. Jeg har lyst til legge på meg 100 kilo og fråtse i marinerte kyllingbaguetter fra Jafs. Men i bakhodet surrer tankene om drømmekroppen, og en Australia-tur som nærmer seg med stormskritt. Jeg vil jo ikke at de kjekke surfeguttene skal tro jeg er en strandet hval og begynne å kaste vann på meg når jeg ligger på stranden. Jeg vil kunne sette meg ned hvor jeg vil, uten å måtte bekymre meg for å drepe noen med skinka. Såå, det er vel bare bite tenna sammen, og dra seg på corebar eller hva det nå heter.

- L

Titteltøs

2010-01-06T09:22:00.000-08:00

De neste to månedene skal jeg skrive, skrive, skrive til fingrene er støle og hodet er tomt. Akkurat nå tenker jeg journalistikk 24 timer i døgnet, noe som er relativt slitsomt for noen som meg. Jeg blir ganske fort stresset (henviser til innlegget om hvordan jeg takler stress), og føler jeg at en sak er halvferdig, klarer jeg ikke å sove om natten. Det gjelder både skole og praksis. Deilig å våkne femten ganger hver natt, mens ideer surrer rundt i hodet. Å, nei. Jeg kan ikke våkne nå. Må sovne, måå sovne. Jeg kniper øynene hardt igjen, og ligger våken i ti minutter. Faen, jeg vil sooooove!
Kan også melde at det har gått rett til helvette med det som skulle være et av nyttårsforsettetene mine; nemlig å stresse ned og slappe mer av. For å si det sånn, jeg har skuldrene nesten over ørene as we speak. Jippi. Merker jeg er veldig positiv for tiden, men det er vel ikke så rart når det er så kaldt at nesehårene fryser bare du skal hente avisen. Dobbelt jippi.

- L

Jeg dør av nysgjerrighet..

2010-01-05T09:42:00.000-08:00

.. fordi det er noen fra Lillehammer som lese bloggen min ofte. Men jeg aner ikke hvem du er! Ah, kan du ikke gi et lite hint? Du er tydeligvis ganske mye her, det ser ihvertfall sånn ut om jeg skal stole på sitemeter.

So, who are you?

It's hard to be a meisebolle

2010-01-04T09:26:00.000-08:00

Jeg er tilbake i det redet jeg forlot for snart to år siden. Og jeg må innrømme at det ikke føles helt topp å få maten ferdigtygd og gulpet fra mor igjen. Og mine kjære søsken har ikke akkurat tatt imot meg med åpne armer heller. For å si det sånn; det er litt trangt hjemme. Selv om vi har et stort hus, føles det lite når fem relativt store mennesker presser seg inn. Da hjelper det ikke at vi alle har spist altfor mye julemat, og sikkert gått opp minst fem kilo hver.

Men nå har mamma bestemt seg; ikke mer usunn mat hos oss. Det er vanskelig å holde når hennes versjon av en sunn middag består av kebabkjøtt og rømmedressing. Godt, men ikke spesielt bra når man gjerne vil ned i vekt.

Sånn ellers, grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund er at jeg ikke har giddi, for å si det på odøling.

- L

Hakke ti', for jeg må finne jula

2009-12-21T12:22:00.000-08:00

Hvor faen er julestemningen min? Har du sett den? Jeg har ikke følt den på ett år, men håper å finne den igjen snart. Jeg tror ikke å vente til lille juleaften med å kjøpe gaver er bra for julekarmaen- kanskje det er derfor den glimrer med sitt fravær?

Help..

Hei?

2009-12-19T11:15:00.000-08:00

Jeg er din gale nabo. Hun som sniker utenfor døren din klokken tre om natten, eller stirrer på deg fra bygningen rett over gata. Det er jeg som liker å gjemme meg bak inngangsdøra i oppgangen, og skremme deg så fælt at du mister alt du har i hendene og tisser litt på deg. Det er jeg som alltid sier hei til deg på Kiwi, men som du aldri helt husker hvor har sett før. Og som følger etter deg hele veien hjem, for så å stå utenfor hos deg helt til du ringer politiet.

Ja, da vet dere hva jeg har gjort den siste uka.

- L

Take a chillpill

2009-12-13T12:28:00.000-08:00

Jeg hater å stresse. Og jeg takler i tillegg stress veldig dårlig. Det finnes ikke noe verre enn å kaste seg ut døra med mer maskara på tennene enn på vippene, gårsdagens underbukse hengende ut av buksebeinet, og tykke lag med balsam i håret. Digg. Som kommende journalist er det vel ingenting som er viktigere enn å takle stress bra? "Sorry, jeg klarte ikke å levere saken til deadline." Jeg ble stresset, fikk mentalt shutdown og har liggi i fosterstilling på kontoret og grått i en time nå.
De som kjenner meg godt vet at jeg har en noe stresset personlighet. Og man trenger ikke være hjernekirurg for å forstå at å nesten alltid har 210 i puls, ikke er spesielt behagelig. Derfor har jeg bestemt at fra nyttår, da skal jeg begynne å ta livet mer med ro..

- L

Det plinger i min skalle

2009-12-11T03:18:00.000-08:00

Det finnes så mange syke mennesker i Oslo. På trikken på vei hjem fra skolen på torsdag, overhørte jeg en samtale en mann hadde med seg selv og delvis med jenta som satt i setet foran.
- Hvor mange meldinger tror du jeg kan sende med mobilen?
Den stakkars jenta som sitter og leser, snur seg usikkert mot mannen.
- Jeg aner ikke jeg.
Han gir seg ikke.
- 20?
- Ja, helt sikkert, svarer hun og konsentrerer seg om boka igjen.
Han fortsetter å fikle med mobilen.
- Nå får kjerringa mange meldinger. Pling, pling, pling sier det. Pling, pling, pling, pling. Mobilen plinger hele tiden.

På dette tidspunktet tør jeg ikke lenger å snu meg, og mannen fortsetter å plinge høylytt. Man kan jo lure på hvem den stakkars kjerringa er.
- L

Under overflaten

2009-12-10T09:57:00.000-08:00

Mørke. Totalt mørke. Hun prøver å presse øynene opp, uten å lykkes. Et sted langt borte kjenner hun en hånd rundt sin egen. Den føles klam og varm mot hennes egne iskalde hud. Noe presser på. Men hun skyver det så langt ned at det forsvinner under overflaten. Enn så lenge. Hun vet alikevel at det ikke er lenge før det stikker sine lange, blodrøde fingre fram igjen. Nå kan hun ikke lenger holde det tilbake. Snart er det på tide og la seg fange. Hun er ikke redd. Den glohete hånden klemmer til rundt hennes. Hjertet pumper raskere. Hun føler hvordan blodet dundrer gjennom kroppen. Raskere. Hånden klemmer hardere, men hun kjenner alikevel ingen smerte. Hun kjemper desperat mot trangen til å flykte. Det er for sent. De er der igjen, og denne gangen kommer de ikke til å gi seg.

Inspirert av Lykke Li - Tonight.

- L

Til mine kjære tonedøve, tamburinklaskende venner

2009-12-07T01:55:00.000-08:00

Her sitter jeg på t-banen hjem fra skolen, klokken har ikke passert halv elleve om morgenen og jeg er trøttere enn trøttest. Det jeg ikke ser når jeg går inn i den nest siste vognen på Stortiget, er at trekkspillmannen og tamburinkompisen hans også skal være med. Det er jo tross alt snart jul, og for anledningen har de øvd inn "Jinglebells". Nå er det ikke bare trekkspillmusikk og tamburin, men de har faen i meg lært seg å synge også. Jeg måtte bite meg fast i votten for å ikke le. Og selv om det eneste jeg hadde i lommeboken var tre svenske kroner (som de uansett ikke fikk!), fikk jeg meg ihvertfall en god latter på morgenkvisten.

Jeg har generelt begynt å få meg ganske mange nye venner i Oslo. Kanskje jeg, mannen med glassøyet og resten av orkesteret skal ta en fest snart.
- L

Jeg kommer til å savne deg, mamma!

2009-12-06T13:57:00.000-08:00

Om cirka åtte måneder befinner jeg meg på andre siden av kloden. Nærmere bestemt Australia. Ja, I know. Kult, ikke sant? Men på samme tid utrolig skremmende. Da er det ikke bare å ringe hjem til min kjære mor når jeg skal finne ut hvor man kjøper frimerker, eller spørre om jeg skal vaske klærne mine på 30 eller 40 grader. Selv om jeg vet foreldrene mine synes det er bra at jeg skal fullføre bacheloren, vet jeg også at det ikke er bare, bare å sende meg så langt unna. Mammas største frykt er vel at jeg skal finne meg en innfødt, og faktisk bli der for alltid. Pappa gjorde et tappert forsøk på å skremme meg ved å påstå at alt er giftig i Australia. Men til tross for kjærestefaren og giftige dyr, drar jeg.
Det blir spennende å se hvordan den australske kulturen påvirker meg. Kommer jeg hjem med illeluktende dreads, t-skjorte med cannabisplante på og et litt for avslappet forhold til livet? (Om jeg gjør det, så håper jeg virkelig du slår meg hardt i ansiktet gjentatte ganger!) Gudskjelov har jeg Nathalie med, slik at jeg ihvertfall har noen til å passe på den nervøse, stressa og bekymra personligheten min.

Jeg har hørt man får sånn rumpe av å surfe. Jippi!

- L

Looking for some inspo..

2009-12-03T12:20:00.000-08:00

Bildene er fra http://weheartit.com/

I feel old..

2009-11-30T08:31:00.000-08:00

Utestedene er fulle av smårips og gamle menn. Faen, jeg er for gammel til å få albuer i ribbeina, og bli stempla med altfor tynne hæler. Slapp av, jeg skal ikke prøve meg på den 14-år gamle, akneangrepne typen din. Det er da altfor mange eldre herremenn, med Visa-kortet klart, til det.

Jeg føler meg ikke lenger på det stadiet hvor jeg alltid blir for full, gråter og er overlykkelig hver gang jeg ser et kjent fjes. (Ok, hadde et par tilbakefall i sommer, men det teller ikke.) Den gangen hvor vi stod med nesa på glasset inn til baren på Shark (der var det 20-årsgrense), og så desperat etter noen kjente.

Hadde en virkelig lite kul opplevelse i helgen. Gjestene i pappas 50-årslag holdt ut lenger enn meg. Mens jeg måtte takke for meg klokka 04.00, holdt de gamlinga ut til 06.00 om morgenen!
Kanskje 21 bare er en aldre hvor man ikke helt passer inn noe sted?

Bildet er tatt på en bensinstasjon. 18 år og ut i Oslo er en fantastisk kombinasjon!

- L

Lystig kveldslesning

2009-11-27T09:33:00.000-08:00

- Hei!, sier hun med lengsel i sjelen.
- Hei!, svarer han med kåthet i blikket.
Sjarmert takker hun ja til drinken han tilbyr.
Ondskapsfullt smiler han mens han slipper det lille, hvite i glasset hennes.
Smigret ler hun av de vakre ordene han hvisker i øret hennes.
Lite vet hun om hans planer for kvelden.
Forvirret blir hun når glasset er tomt.
Takknemlig er hun når han kjører henne dit hun tror er hjem.

Negler som klorer i tørr, ru hud.
En munn som forgjeves former ordet nei.
Et skrik som forsvinner uhørt i natten.
Evnen til å skille mellom virkelighet og mareritt er borte.

Hun føler seg skitten der hun går.
Hullene i strømpene vitner om en hard natt.
De er nesten like store som hullene i hukommelsen.
De rundt ler og mumler "walk of shame, uh?"
Smerten i sjelen er det ingen som ser.

- L

Jeg vil ha en liten hund (ulv?)

2009-11-26T10:22:00.000-08:00

Hvorfor ligge og fryse inntil Edward Cullen, når man kan kose seg med en slik heit lekkerbisken? Jacob er min nye favoritt!

(Minus håret da.. Det er ikke fullt så hot!)

Er det noe rart alle jentene i kinosalen sklei av setene når han her vrengte av seg t-skjorta? Voff!

Bedre nå, Carina? Er litt enig i at han så litt for ung ut på det forrige bildet.

- L

Tom for ord?

2009-11-24T11:31:00.000-08:00

Jeg har skrivesperre for tiden. Det er litt kjipt, og grunnen til at jeg ikke har blogget på noen uker. Men her kommer et utdrag av en tekst jeg skrev for ett år siden. Enjoy!

Huset med de døde i
«Er du blant de mange som stadig opplever ting det er vanskelig å finne en naturlig forklaring på? Da kan vi kanskje hjelpe.» På TVNorge sine hjemmesider kan du fylle ut et søknadsskjema om hvorfor akkurat du skal være så heldig og få dine spøkelser fjernet helt gratis. Blir du valgt ut, kommer klarsynte Gjertrud eller klarsynte Hans hjem til deg. Der skal de hjelpe de forvirrede sjelene over til åndeverdenen. Ved å tenne ett stearinlys og holde hender påstår de å kunne guide bestemoren din dit hun hører hjemme. Men hvordan vet vi at det ikke bare er psykisk? Som den første gangen jeg drakk alkohol, og glemte mitt eget navn etter en rusbrus. Og knakk min egen fortann med flasken etterpå. Så kanskje de bare forestiller seg at disse såkalte spøkelsene har gått over til den andre siden? Om de i det hele tatt har eksistert.

Åndenes makt er et tv-program som fenger mange. Men skal vi tro alt vi ser? Kanskje den urovekkende knirkingen i trapper og gulv hos en familie i Moss, skyldes et hus som kjemper for livet. Og at i stedet for en klarsynt person, trengs det kanskje en tur på Maxbo? Den trygdede alenemoren fra Fredrikstad som ser menn i kjelleren kanskje burde kutte ned på valium, og vinen den skylles ned med.
Det er gjerne mennesker fra et annet århundre som går igjen i husene til folk. Men hva med når vår generasjon dør? Greit nok å ha en gammel husmor fra 1800-tallet på besøk, men å bli hjemsøkt av en emo kan bli litt i tøffeste laget. Å stadig måtte høre gråting, og klirring i lenker. Og å finne barberhøvelen uten barberblader hver morgen, samtidig som «Jimmy Eat World» spilles for fulle mugger.

Personlig tror jeg mitt verste mareritt måtte være en såkalt «fjortis», som min kjære søster for eksempel. Med barbiehår, noe som kan sammenlignes med menneskelig ekskrement i ansiktet og allergi for autoritære mennesker. Favorittparfymen er Britney Spears og hun får ozonlaget til å ligne en sveitserost med hårsprayforbruket sitt. Men politikere må jo være de verste sjelene. Tenk å bråvåkne en natt og se rett opp i den enorme spøkelsesnesa til Carl I. Hagen? Og finne uforklarlige snørrspor i hele huset under forkjølelsesesongen. Og du våkner stadig om nettene av at noen hvisker løfter om billigere alkohol og bensin inn i øret ditt. Og hva med våre kjære norske artister? Tenk på stakkaren som får Lynni Treekrem i hus og må høre «nå vil jeg færra til Mexico» dagen lang. Eller å ha Rune Rudbergs dildo durende i naborommet kun avbrutt av pauser hvor spøkelsesbatteriene må byttes ut.

Jeg vil ikke bli den dama som var for feit til å komme seg gjennom portalen til åndeverdenen. Som stadig blir sett stående på kjøkkenet med en Cola-flaske i en av pølsesnabbene som før var hender. Som skyr alt som kan ligne på et salathode som pesten og skaper en familie som er verdige kandidater for «Den store slankekrigen». Jeg vil heller ikke bli skrukketrollet som skremmer livsskiten ut av barn ved å smelle i skapdører på rommet deres. Så hvis det er i ditt hus jeg dukker opp om noen år, i form av en dau, gretten alenemamma med hengepupper. Så vær så snill. Tenn et lys, hold hender og send meg dit jeg hører hjemme. Til Helvete.

All I want for christmas is...

2009-11-12T14:08:00.000-08:00

Smashbox Total Finish Foundation Primer. Ja, jeg har vært snill, snill, snill i år!

Slutt å grin, ditt svin!

2009-11-11T06:42:00.000-08:00

Etter Grey's Anatomy i går kveld var puta mi klissvåt og øya såre. Ja, jeg gråt. For det var utrolig trist! Ok, kanskje ikke så trist, men jeg kunne ikke noe for at det kom noen tårer.

Ah, hater du ikke bare de dagene? De dagene når ei venninne bare gjør deg oppmerksom på at du har en buse (som du har gått med siden du gikk hjemmefra for fem timer siden), og du bryter ut i ukontrollert gråt. Den stakkars venninnen din (som bare skulle være grei) sitter med store øyne og vurderer å få deg innlagt.

De dagene da alt er feil. Håret ser ut som et halvferdig fuglereir, og uansett hva du gjør eller putter i det, så vil det rett og slett ikke holde seg på plass. Kroppen din har fått en mystisk væskeansamling i løpet av natten, og fingrene dine ser ut som små pølsesnabber. Og for ikke snakke om klærne, som satt så fint i går, men som du ikke en gang får over lårene i dag. Og trynet ditt har gått i krig med foundationen, og den legger seg som brune leverflekker i den en gang fine huden. På veien til skolen skal du være så snill å gi tiggeren med et glassøye penger, og akkurat i det du bøyer deg ned for å legge penger i pappkruset hans, stjeler noen lommeboka di. Så får du dratt deg bort til t-banen. Folk rygger unna når de ser deg. Du kan høre folk hviske seg i mellom, og er bombesikker på at det er diagnosen svineinfluensa eller spedalsk de gir deg.

Akkurat når du skal gå om bord på t-banen, snubler du og havner i klem i døra... Nei, så ille er det vel ikke!

Men etter en forferdelig dårlig dag på skolen føler du for å unne deg litt smågodt, siden du tross alt har hatt en så uutholdelig fæl dag. Etter å ha fortært en pose med karbohydrater, blir du så deprimert av det at du må gråte litt til...

Me & Mona! Miss yooou..

- L

Swinefluuu?

2009-11-09T09:52:00.001-08:00

Hekketisseren og alle vennene hans

2009-11-04T12:27:00.000-08:00

Til mine kjære venner i parken. Dere som er litt for glad i alkohol, og som antakeligvis ikke gjør så mye annet enn å drikke hele dagen.

Det er helt greit at dere bruker dagene deres til å konsumere store mengder øl og brennevin offentlig. Det er helt greit at dere er sammen mens dere gjør det, og at dere sitter i parken. MEN, jeg er litt redd dere.
Og den frykten ble ikke noe mindre den dagen en av dere kastet dere fram mot meg og skrek: "YOU MOTHERFUCKER!". Den ble tvert i mot veldig mye verre.

Heller ikke den gangen en av dere stod å tisset i hekken akkurat når jeg gikk forbi på den andre siden hjalp noe særlig. Men da ble jeg ikke redd, bare litt bekymret for at jeg skulle få tiss på meg.

Kanskje det bare er jeg som trenger å komme over min alkoholiker-fobi. Uansett, takk gud for at det snart er vinter!

- L

Nesoddingen og den stranda hvalen

2009-11-03T02:56:00.000-08:00

"Dust!" slenger Carina mot meg som vanlig. Så fniser hun litt. Som vanlig. Hun sitter dypt konsentrert med nesa i skjermen og studerer ebay, mens hun stadig kommenterer de utrolige kuppene du kan gjøre der. "Seks øre! For en genser!" utbryter hun, og viser meg noe som får øynene mine til å svi. Kanskje ikke så rart ingen har bydd på den? Nå later hun som hun bøyer seg ned for å ta opp pcen, men jeg mistenker at hun prøver å lese hva jeg skriver. Så jeg snur skjermen fra henne, og sier hun kan lese når jeg er ferdig. Hun nynner på noe uforståelig, som kan ligne på en blanding av "Så tjukk du har blitt" og "Sexy bitch". Ikke vet jeg. Men det låter fengende, på en litt skummel måte.

Du er så søt, Carina!

Jeg trenger inspirasjon! Hva i all verden skal jeg skrive om?

- L

Digg med et ligg

2009-10-28T09:47:00.000-07:00

Ei venninne (se bloggen til Ingvild for å lese hele historien) ble forsøkt sjekket opp på Bunnpris for noen dager side. Det er litt synd på gutten, men mest synd på Ingvild. Fyren, som så at hun hadde på seg løpebukser, innledet med å spørre om hun trente. Joda, hun jogget da iblant svarte hun. Da lurte prince charming på om hun ville være med å jogge på BI klokka 18? Ingvild sa hun skulle tenke på det, men inni henne var latterkrampa et faktum. Hva i all verden er det med dere gutter? Stakkars Ingvild. Og alle oss andre også egentlig.

Det er mulig det bare er meg, men hvordan får jenter seg til å bli med random gutter hjem? Greit, klokka begynner å nærme seg tre, du går fra kåt til desperat i blikket og du finner ikke igjen noen av venninnene dine. Da er plutselig han raringen som prøvde å stikke hånda i buksa di i stad, ikke så ille alikevel. Eller du synes ikke det gjør noe at fyren er ti centimeter kortere enn deg (du krysser fingrene for at myten om stor skostørrelse er sann), og at han har regulering som lyser i mørket. Jaja, tenker du og takker ja til forslaget om å bli med han hjem. Han forteller at han er veletablert med eget hus, bil og en bra jobb. Dagen etter møter du moren hans i gangen, som insistrerer på å få kjøre deg hjem i familiens Volvo 240. Selvsagt etter du har spist frokost med hele familien, inkludert utflyttede søsken og besteforeldre. Den flotte jobben viser seg å bestå av masse aviser og en kjøretur hver lørdags morgen.

Alle som har vært ute på byen edru har kjent hvor mange ulike kroppslukter man kan finne i et lokale på en gang. Nå sier jeg ikke at alle luktene kommer fra guttene, men mange gjør det. Ikke at vi jenter lukter blomster hele tiden altså, men det får da være måte på. Nå er det gudskjelov sjelden man er edru på byen!

Ha litt selvrespekt, jenter!

- L

Når tiden står stille

2009-10-26T05:37:00.000-07:00

Denne teksten fikk jeg publisert i Sorgenfri i sommer. Den er egentlig ganske åpen for tolkning.

Du sitter på benken ved bygdas eneste busstopp. Du vet ikke lenger hva klokka er, bare at de skulle vært her for lenge siden. Du har gått fra å se på klokka, til å følge med på snegla som kjemper seg gjennom gresset under benken du sitter på. Blir fascinert av de grå sporene med slim snegla lager. På den tiden du har sittet her, har den beveget seg en meter fra utgangspunktet; en forlatt Cola-boks. Du begynner å bli sløv. Sola står midt på himmelen, og steker egg på hodet ditt. Du kjenner øynene lukke seg. Sakte svinner du hen. Stille og lydløst glir du inn i en verden der ingenting er vondt. Drømmer om det sildrende vannet i bekken bak hytta. Om en tid da alt var uoppdaget, og du kunne ligge å se morgendugget sove ut på gresstråene i hagen. Men bak i hodet ditt trykker likevel de små ordene du kjenner så godt; tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Han kjenner hvordan svetten renner nedover ryggen. Nervene i korsryggen trekker seg litt sammen idet svetten renner forbi, og fortsetter videre nedover i buksa. Han kan kjenne blodet dundre i full panikk i årene. Musklene er tomme for oksygen, og de er i ferd med å stivne. Han får ikke puste. Klumpen i mellomgulvet har vokst seg stor og mørk, og ligger der å presser på som oppkast. Han ser på personen som løper ved siden av seg, hun har en rødsprengt farge i ansiktet. Han blir bekymret for hjertet hennes. Blir bekymret for hjertet sitt. Han kan kjenne det jobbe for å forsørge både det lille og store kretsløpet med blod. Det holder ikke ut særlig mye lenger. Menneskene han møter dulter borti han, og det virker som om de har gått sammen i en konspirasjon for å hindre han i rekke bussen. Der framme står alikevel Timesekspressen klar til å dra fra stasjonen.

«Vi klarte det ikke.» Ordene slår henne i magen, og plutselig får hun problemer med å holde seg oppe. De hadde sittet på bussen, men hadde ikke gått av. Hadde kjørt forbi henne, vært så nære, men alikevel så langt unna. Når hun hadde drømt om somrene som ung og fantasert om morens kjærlighet, hadde de stukket henne i ryggen. «Tilgi oss, kjære deg.» Jævla svikere. De hadde gitt opp, og nå ga hun opp også. Hun river brevet i småbiter, og føler seg like oppstykket som papirbitene innvendig. «Vi orket ikke se deg slik.» Det orket hun ikke selv heller.

De vet det med en gang. Mennesket som ligger der er blålig og kald i huden, men det er henne. Det tok tid før hun ble funnet, og forråtnelsesprossesen er allerede i gang. Det lange, blonde håret er trukket bakover i en stram knute, og noen har lukket øynene hennes. Huden er like fin som den var da hun var yngre, og ansiktet like barnslig. De trekker et lettet sukk, tenker at nå er alt over. Slutt på smerten og fornedrelsen. Men tanken på at hun måtte tilbringe de siste minuttene av livet alene gjør alikevel vondt. Men smerten er ikke uoverkommelig. Hun ser fredfull ut der hun ligger, som et lite barn uten en bekymring i verden. Hun lot dem aldri få fred, men lå og trykket som en kreftsvulst. Men nå var hun ved et enkelt inngrep fjernet. De
skyver smerten fra seg, forlater fortiden og entrer nåtiden.

- L

I love Odalen

2009-10-25T12:32:00.000-07:00

Denne helgen har jeg sovet 12 timer, tilbragt 18 timer på tax-free'n, vært en tur utlandet, vært to turen hos Dahlø/Snare-family, sett to håndballkamper, farget håret og trent èn time. Jeg har ikke klart å holde meg fra min gode venn karbohydraten, men alkohol har jeg ikke hilst på. Deilig å ikke være fyllesyk, selv om den følelsen man får etter å ha stått opp 02.00 kan være skummelt lik. Interessant ja?

Etter at innsovningspiller var inntatt fredags kveld (les: 21.00, skulle på jobb 05.00 den natten) og jeg ventet på at den skulle fungere, ble jeg liggende å tenke på framtidsplanene mine. Jeg er 21 år- hva har jeg egentlig gjort hittil? Jo, jeg gikk ut av videregående i 2007. Da hadde jeg tilbragt tre år på idrettsfag, hvor det eneste ordentlige faget jeg hadde var matte. Mens andre linjer koste seg med fysikk og kjemi, lærte vi å tenne bål, grave snøhule og lage latrine. Selv om dette sikkert er super viktig om man skulle havne på gata en dag, og føler behov for å imponere de andre uteliggerne med avanserte triks.
Etter det jobbet jeg ett år på duty free-butikken på Gardermoen. Der gikk dagene med til å fylle på varer, spise pizza/bagett, drikke brus og tulle med Pia. Det var jo et utrolig artig år, men ikke spesielt givende. Så i fjor forlot jeg redet og flyttet til Trondheim. Et fint år i en fantastisk by, hvor jeg ble kjent med masse nye mennesker (og purrevenner). Så til elskede NKF- alles dyre favorittskole! Nei, det orker jeg ikke skrive om en gang.. Og nå bor jeg i Oslo, studerer fortsatt på NKF og har snart 300 000 i studielån. Hurra for fagskole!

Om noen år sitter jeg vel i kassa på Prix, har en lottospillende gris av en mann (som forlater meg for en Thailandsk 20-åring etter noen år) og husker ikke sist jeg var sosial.

- L