Ja, da var jeg her da. På den andre siden av jordkloden. Så langt vekk fra lille Odalen som man kan komme. Det
føles ikke slik, kanskje fordi jeg ikke helt tror det selv. Det har rett og slett ikke helt gått opp for meg hvor jeg faktisk er. Selvfølgelig, jeg har hatt mine doser med savn og hjemlengsel allerede. Det er ikke bare å sette seg på Timesekspressen hjem fra Oslo når mammabehovet kommer snikende. Eller når kjøleskapet er tomt og sulten påtrengende. Skype blir hyppig brukt, men likevel er ett år fryktelig lang tid. I starten kom panikkfølelsen snikende i ny og ne. Det gjør den forsåvidt enda, men i mindre grad. Alt er fortsatt nytt. Jeg og Nathalie har "bare" hverandre akkurat nå (det er ikke bare, bare det altså). Ikke rom for krangling for å si det sånn. Det nærmeste vi noen sinne kommer krangling er de gangene en av oss går litt for dypt inn i rollen som Rita, og trenger en lite oppvekker. Som i form av en dask og en dose visdomsord. Noe vi er usedvanlig gode på.
Det er veldig mye jeg kunne fortalt dere, men hvis du ikke er en av mine nærmeste (og får oppdateringer på mail.
Snart.) så er det ikke din sak. Neida. Men jeg kan gi en oppsummering av høydepunktene fra disse innholdsrike ukene. Nå ble du vel glad tenker jeg.
1) Jakten på Harold Holt. Vi kom ikke til Australia for å studere, vi kom for å lete etter Mr.Holt, statsministeren som forsvant på mystisk vis i 1967 (
Les mer her!). Vinglass etter vinglass er tømt. Vi trodde vi fant han i bunnen av en rødvinsflaske forrige helg, men på søndag var han igjen borte. To be continued.
2) Vi har sett Jesus. Det er det ikke mange som kan skilte med. "Jesus" fant oss liggende og sove sånn rundt midnatt en mandag. Den første uken leide vi et rom i et studenthus i Burwood, like utenfor Melbourne. Vi hadde bestemt oss for å legge oss tidlig på grunn av tidenes jet lag, og hadde sovet noen timer, da en langhåret spanjol (tror vi) kommer inn på rommet vårt. Han mumler noe på gebrokken engelsk, før han snubler ut igjen. Det eneste jeg klarte å få fram som tilsvar på "unnskyldningen" hans, var "that's ok". Vi er jo vennlige mennesker tross alt. Da jeg senere spurte Nathalie om hun fikk med seg hva fyren sa, kom det frem at "Jesus" hadde kommet inn på rommet for "to rest" som han sa. Vi har funnet ut at han egentlig "came to rape". Vel, det er så definitivt ikke ok!
3) Alle gullkornene. Sukk. Hadde jeg bare hatt en mobil med taleopptak (kamera hadde også vært fint). Her er en liten smakebit - enjoy!
"Åå, nå fikk jeg ikke vist deg oksenakken min!"
- Nathalie, skuffet fordi hun glemte å vise meg, ja, oksenakken sin. Jeg vet derfor fortsatt ikke hva dette er, så noen videre forklaring kan jeg ikke gi. Litt usikker på om jeg vil vite hva det egentlig er.
"Ah, such a waste of sperm.. "
- Undertegnede om kjekke, homofile gutter.
"Jeg tror rett og slett tungebåndet mitt er for kort til å snakke engelsk, jeg."
- Nathalie sliter litt med språket de første dagene i Melbourne.
Litt bekymringsfullt at møtet med "Jesus" er en av punktene, egentlig. Men vi har det bra, til tross for vinter og "kulde". Og det er vel det viktigste.
