Hvor faen er julestemningen min? Har du sett den? Jeg har ikke følt den på ett år, men håper å finne den igjen snart. Jeg tror ikke å vente til lille juleaften med å kjøpe gaver er bra for julekarmaen- kanskje det er derfor den glimrer med sitt fravær?
Help..
Hei?
Jeg er din gale nabo. Hun som sniker utenfor døren din klokken tre om natten, eller stirrer på deg fra bygningen rett over gata. Det er jeg som liker å gjemme meg bak inngangsdøra i oppgangen, og skremme deg så fælt at du mister alt du har i hendene og tisser litt på deg. Det er jeg som alltid sier hei til deg på Kiwi, men som du aldri helt husker hvor har sett før. Og som følger etter deg hele veien hjem, for så å stå utenfor hos deg helt til du ringer politiet.
Ja, da vet dere hva jeg har gjort den siste uka.
- L
Ja, da vet dere hva jeg har gjort den siste uka.
- L
Take a chillpill
Jeg hater å stresse. Og jeg takler i tillegg stress veldig dårlig. Det finnes ikke noe verre enn å kaste seg ut døra med mer maskara på tennene enn på vippene, gårsdagens underbukse hengende ut av buksebeinet, og tykke lag med balsam i håret. Digg. Som kommende journalist er det vel ingenting som er viktigere enn å takle stress bra? "Sorry, jeg klarte ikke å levere saken til deadline." Jeg ble stresset, fikk mentalt shutdown og har liggi i fosterstilling på kontoret og grått i en time nå.
De som kjenner meg godt vet at jeg har en noe stresset personlighet. Og man trenger ikke være hjernekirurg for å forstå at å nesten alltid har 210 i puls, ikke er spesielt behagelig. Derfor har jeg bestemt at fra nyttår, da skal jeg begynne å ta livet mer med ro..
- L
De som kjenner meg godt vet at jeg har en noe stresset personlighet. Og man trenger ikke være hjernekirurg for å forstå at å nesten alltid har 210 i puls, ikke er spesielt behagelig. Derfor har jeg bestemt at fra nyttår, da skal jeg begynne å ta livet mer med ro..
- L
Det plinger i min skalle
Det finnes så mange syke mennesker i Oslo. På trikken på vei hjem fra skolen på torsdag, overhørte jeg en samtale en mann hadde med seg selv og delvis med jenta som satt i setet foran.
- Hvor mange meldinger tror du jeg kan sende med mobilen?
Den stakkars jenta som sitter og leser, snur seg usikkert mot mannen.
- Jeg aner ikke jeg.
Han gir seg ikke.
- 20?
- Ja, helt sikkert, svarer hun og konsentrerer seg om boka igjen.
Han fortsetter å fikle med mobilen.
- Nå får kjerringa mange meldinger. Pling, pling, pling sier det. Pling, pling, pling, pling. Mobilen plinger hele tiden.
På dette tidspunktet tør jeg ikke lenger å snu meg, og mannen fortsetter å plinge høylytt. Man kan jo lure på hvem den stakkars kjerringa er.
- L
- Hvor mange meldinger tror du jeg kan sende med mobilen?
Den stakkars jenta som sitter og leser, snur seg usikkert mot mannen.
- Jeg aner ikke jeg.
Han gir seg ikke.
- 20?
- Ja, helt sikkert, svarer hun og konsentrerer seg om boka igjen.
Han fortsetter å fikle med mobilen.
- Nå får kjerringa mange meldinger. Pling, pling, pling sier det. Pling, pling, pling, pling. Mobilen plinger hele tiden.
På dette tidspunktet tør jeg ikke lenger å snu meg, og mannen fortsetter å plinge høylytt. Man kan jo lure på hvem den stakkars kjerringa er.
- L
Under overflaten
Mørke. Totalt mørke. Hun prøver å presse øynene opp, uten å lykkes. Et sted langt borte kjenner hun en hånd rundt sin egen. Den føles klam og varm mot hennes egne iskalde hud. Noe presser på. Men hun skyver det så langt ned at det forsvinner under overflaten. Enn så lenge. Hun vet alikevel at det ikke er lenge før det stikker sine lange, blodrøde fingre fram igjen. Nå kan hun ikke lenger holde det tilbake. Snart er det på tide og la seg fange. Hun er ikke redd. Den glohete hånden klemmer til rundt hennes. Hjertet pumper raskere. Hun føler hvordan blodet dundrer gjennom kroppen. Raskere. Hånden klemmer hardere, men hun kjenner alikevel ingen smerte. Hun kjemper desperat mot trangen til å flykte. Det er for sent. De er der igjen, og denne gangen kommer de ikke til å gi seg.
Inspirert av Lykke Li - Tonight.
- L
Inspirert av Lykke Li - Tonight.
- L
Til mine kjære tonedøve, tamburinklaskende venner
Her sitter jeg på t-banen hjem fra skolen, klokken har ikke passert halv elleve om morgenen og jeg er trøttere enn trøttest. Det jeg ikke ser når jeg går inn i den nest siste vognen på Stortiget, er at trekkspillmannen og tamburinkompisen hans også skal være med. Det er jo tross alt snart jul, og for anledningen har de øvd inn "Jinglebells". Nå er det ikke bare trekkspillmusikk og tamburin, men de har faen i meg lært seg å synge også. Jeg måtte bite meg fast i votten for å ikke le. Og selv om det eneste jeg hadde i lommeboken var tre svenske kroner (som de uansett ikke fikk!), fikk jeg meg ihvertfall en god latter på morgenkvisten.
Jeg har generelt begynt å få meg ganske mange nye venner i Oslo. Kanskje jeg, mannen med glassøyet og resten av orkesteret skal ta en fest snart.
- L
Jeg har generelt begynt å få meg ganske mange nye venner i Oslo. Kanskje jeg, mannen med glassøyet og resten av orkesteret skal ta en fest snart.
- L
Jeg kommer til å savne deg, mamma!
Om cirka åtte måneder befinner jeg meg på andre siden av kloden. Nærmere bestemt Australia. Ja, I know. Kult, ikke sant? Men på samme tid utrolig skremmende. Da er det ikke bare å ringe hjem til min kjære mor når jeg skal finne ut hvor man kjøper frimerker, eller spørre om jeg skal vaske klærne mine på 30 eller 40 grader. Selv om jeg vet foreldrene mine synes det er bra at jeg skal fullføre bacheloren, vet jeg også at det ikke er bare, bare å sende meg så langt unna. Mammas største frykt er vel at jeg skal finne meg en innfødt, og faktisk bli der for alltid. Pappa gjorde et tappert forsøk på å skremme meg ved å påstå at alt er giftig i Australia. Men til tross for kjærestefaren og giftige dyr, drar jeg.
Det blir spennende å se hvordan den australske kulturen påvirker meg. Kommer jeg hjem med illeluktende dreads, t-skjorte med cannabisplante på og et litt for avslappet forhold til livet? (Om jeg gjør det, så håper jeg virkelig du slår meg hardt i ansiktet gjentatte ganger!) Gudskjelov har jeg Nathalie med, slik at jeg ihvertfall har noen til å passe på den nervøse, stressa og bekymra personligheten min.
- L
Det blir spennende å se hvordan den australske kulturen påvirker meg. Kommer jeg hjem med illeluktende dreads, t-skjorte med cannabisplante på og et litt for avslappet forhold til livet? (Om jeg gjør det, så håper jeg virkelig du slår meg hardt i ansiktet gjentatte ganger!) Gudskjelov har jeg Nathalie med, slik at jeg ihvertfall har noen til å passe på den nervøse, stressa og bekymra personligheten min.
Jeg har hørt man får sånn rumpe av å surfe. Jippi!
I feel old..
Utestedene er fulle av smårips og gamle menn. Faen, jeg er for gammel til å få albuer i ribbeina, og bli stempla med altfor tynne hæler. Slapp av, jeg skal ikke prøve meg på den 14-år gamle, akneangrepne typen din. Det er da altfor mange eldre herremenn, med Visa-kortet klart, til det.
Jeg føler meg ikke lenger på det stadiet hvor jeg alltid blir for full, gråter og er overlykkelig hver gang jeg ser et kjent fjes. (Ok, hadde et par tilbakefall i sommer, men det teller ikke.) Den gangen hvor vi stod med nesa på glasset inn til baren på Shark (der var det 20-årsgrense), og så desperat etter noen kjente.
Hadde en virkelig lite kul opplevelse i helgen. Gjestene i pappas 50-årslag holdt ut lenger enn meg. Mens jeg måtte takke for meg klokka 04.00, holdt de gamlinga ut til 06.00 om morgenen!
Kanskje 21 bare er en aldre hvor man ikke helt passer inn noe sted?
- L
Jeg føler meg ikke lenger på det stadiet hvor jeg alltid blir for full, gråter og er overlykkelig hver gang jeg ser et kjent fjes. (Ok, hadde et par tilbakefall i sommer, men det teller ikke.) Den gangen hvor vi stod med nesa på glasset inn til baren på Shark (der var det 20-årsgrense), og så desperat etter noen kjente.
Hadde en virkelig lite kul opplevelse i helgen. Gjestene i pappas 50-årslag holdt ut lenger enn meg. Mens jeg måtte takke for meg klokka 04.00, holdt de gamlinga ut til 06.00 om morgenen!
Kanskje 21 bare er en aldre hvor man ikke helt passer inn noe sted?
Bildet er tatt på en bensinstasjon. 18 år og ut i Oslo er en fantastisk kombinasjon!
- L
Lystig kveldslesning
- Hei!, sier hun med lengsel i sjelen.
- Hei!, svarer han med kåthet i blikket.
Sjarmert takker hun ja til drinken han tilbyr.
Ondskapsfullt smiler han mens han slipper det lille, hvite i glasset hennes.
Smigret ler hun av de vakre ordene han hvisker i øret hennes.
Lite vet hun om hans planer for kvelden.
Forvirret blir hun når glasset er tomt.
Takknemlig er hun når han kjører henne dit hun tror er hjem.
Negler som klorer i tørr, ru hud.
En munn som forgjeves former ordet nei.
Et skrik som forsvinner uhørt i natten.
Evnen til å skille mellom virkelighet og mareritt er borte.
Hun føler seg skitten der hun går.
Hullene i strømpene vitner om en hard natt.
De er nesten like store som hullene i hukommelsen.
De rundt ler og mumler "walk of shame, uh?"
Smerten i sjelen er det ingen som ser.
- L
- Hei!, svarer han med kåthet i blikket.
Sjarmert takker hun ja til drinken han tilbyr.
Ondskapsfullt smiler han mens han slipper det lille, hvite i glasset hennes.
Smigret ler hun av de vakre ordene han hvisker i øret hennes.
Lite vet hun om hans planer for kvelden.
Forvirret blir hun når glasset er tomt.
Takknemlig er hun når han kjører henne dit hun tror er hjem.
Negler som klorer i tørr, ru hud.
En munn som forgjeves former ordet nei.
Et skrik som forsvinner uhørt i natten.
Evnen til å skille mellom virkelighet og mareritt er borte.
Hun føler seg skitten der hun går.
Hullene i strømpene vitner om en hard natt.
De er nesten like store som hullene i hukommelsen.
De rundt ler og mumler "walk of shame, uh?"
Smerten i sjelen er det ingen som ser.
- L
Jeg vil ha en liten hund (ulv?)
Hvorfor ligge og fryse inntil Edward Cullen, når man kan kose seg med en slik heit lekkerbisken? Jacob er min nye favoritt!
(Minus håret da.. Det er ikke fullt så hot!)
Er det noe rart alle jentene i kinosalen sklei av setene når han her vrengte av seg t-skjorta? Voff!
Bedre nå, Carina? Er litt enig i at han så litt for ung ut på det forrige bildet.
- L
Tom for ord?
Jeg har skrivesperre for tiden. Det er litt kjipt, og grunnen til at jeg ikke har blogget på noen uker. Men her kommer et utdrag av en tekst jeg skrev for ett år siden. Enjoy!
Huset med de døde i
«Er du blant de mange som stadig opplever ting det er vanskelig å finne en naturlig forklaring på? Da kan vi kanskje hjelpe.» På TVNorge sine hjemmesider kan du fylle ut et søknadsskjema om hvorfor akkurat du skal være så heldig og få dine spøkelser fjernet helt gratis. Blir du valgt ut, kommer klarsynte Gjertrud eller klarsynte Hans hjem til deg. Der skal de hjelpe de forvirrede sjelene over til åndeverdenen. Ved å tenne ett stearinlys og holde hender påstår de å kunne guide bestemoren din dit hun hører hjemme. Men hvordan vet vi at det ikke bare er psykisk? Som den første gangen jeg drakk alkohol, og glemte mitt eget navn etter en rusbrus. Og knakk min egen fortann med flasken etterpå. Så kanskje de bare forestiller seg at disse såkalte spøkelsene har gått over til den andre siden? Om de i det hele tatt har eksistert.
Åndenes makt er et tv-program som fenger mange. Men skal vi tro alt vi ser? Kanskje den urovekkende knirkingen i trapper og gulv hos en familie i Moss, skyldes et hus som kjemper for livet. Og at i stedet for en klarsynt person, trengs det kanskje en tur på Maxbo? Den trygdede alenemoren fra Fredrikstad som ser menn i kjelleren kanskje burde kutte ned på valium, og vinen den skylles ned med.
Det er gjerne mennesker fra et annet århundre som går igjen i husene til folk. Men hva med når vår generasjon dør? Greit nok å ha en gammel husmor fra 1800-tallet på besøk, men å bli hjemsøkt av en emo kan bli litt i tøffeste laget. Å stadig måtte høre gråting, og klirring i lenker. Og å finne barberhøvelen uten barberblader hver morgen, samtidig som «Jimmy Eat World» spilles for fulle mugger.
Personlig tror jeg mitt verste mareritt måtte være en såkalt «fjortis», som min kjære søster for eksempel. Med barbiehår, noe som kan sammenlignes med menneskelig ekskrement i ansiktet og allergi for autoritære mennesker. Favorittparfymen er Britney Spears og hun får ozonlaget til å ligne en sveitserost med hårsprayforbruket sitt. Men politikere må jo være de verste sjelene. Tenk å bråvåkne en natt og se rett opp i den enorme spøkelsesnesa til Carl I. Hagen? Og finne uforklarlige snørrspor i hele huset under forkjølelsesesongen. Og du våkner stadig om nettene av at noen hvisker løfter om billigere alkohol og bensin inn i øret ditt. Og hva med våre kjære norske artister? Tenk på stakkaren som får Lynni Treekrem i hus og må høre «nå vil jeg færra til Mexico» dagen lang. Eller å ha Rune Rudbergs dildo durende i naborommet kun avbrutt av pauser hvor spøkelsesbatteriene må byttes ut.
Jeg vil ikke bli den dama som var for feit til å komme seg gjennom portalen til åndeverdenen. Som stadig blir sett stående på kjøkkenet med en Cola-flaske i en av pølsesnabbene som før var hender. Som skyr alt som kan ligne på et salathode som pesten og skaper en familie som er verdige kandidater for «Den store slankekrigen». Jeg vil heller ikke bli skrukketrollet som skremmer livsskiten ut av barn ved å smelle i skapdører på rommet deres. Så hvis det er i ditt hus jeg dukker opp om noen år, i form av en dau, gretten alenemamma med hengepupper. Så vær så snill. Tenn et lys, hold hender og send meg dit jeg hører hjemme. Til Helvete.
Huset med de døde i
«Er du blant de mange som stadig opplever ting det er vanskelig å finne en naturlig forklaring på? Da kan vi kanskje hjelpe.» På TVNorge sine hjemmesider kan du fylle ut et søknadsskjema om hvorfor akkurat du skal være så heldig og få dine spøkelser fjernet helt gratis. Blir du valgt ut, kommer klarsynte Gjertrud eller klarsynte Hans hjem til deg. Der skal de hjelpe de forvirrede sjelene over til åndeverdenen. Ved å tenne ett stearinlys og holde hender påstår de å kunne guide bestemoren din dit hun hører hjemme. Men hvordan vet vi at det ikke bare er psykisk? Som den første gangen jeg drakk alkohol, og glemte mitt eget navn etter en rusbrus. Og knakk min egen fortann med flasken etterpå. Så kanskje de bare forestiller seg at disse såkalte spøkelsene har gått over til den andre siden? Om de i det hele tatt har eksistert.
Åndenes makt er et tv-program som fenger mange. Men skal vi tro alt vi ser? Kanskje den urovekkende knirkingen i trapper og gulv hos en familie i Moss, skyldes et hus som kjemper for livet. Og at i stedet for en klarsynt person, trengs det kanskje en tur på Maxbo? Den trygdede alenemoren fra Fredrikstad som ser menn i kjelleren kanskje burde kutte ned på valium, og vinen den skylles ned med.
Det er gjerne mennesker fra et annet århundre som går igjen i husene til folk. Men hva med når vår generasjon dør? Greit nok å ha en gammel husmor fra 1800-tallet på besøk, men å bli hjemsøkt av en emo kan bli litt i tøffeste laget. Å stadig måtte høre gråting, og klirring i lenker. Og å finne barberhøvelen uten barberblader hver morgen, samtidig som «Jimmy Eat World» spilles for fulle mugger.
Personlig tror jeg mitt verste mareritt måtte være en såkalt «fjortis», som min kjære søster for eksempel. Med barbiehår, noe som kan sammenlignes med menneskelig ekskrement i ansiktet og allergi for autoritære mennesker. Favorittparfymen er Britney Spears og hun får ozonlaget til å ligne en sveitserost med hårsprayforbruket sitt. Men politikere må jo være de verste sjelene. Tenk å bråvåkne en natt og se rett opp i den enorme spøkelsesnesa til Carl I. Hagen? Og finne uforklarlige snørrspor i hele huset under forkjølelsesesongen. Og du våkner stadig om nettene av at noen hvisker løfter om billigere alkohol og bensin inn i øret ditt. Og hva med våre kjære norske artister? Tenk på stakkaren som får Lynni Treekrem i hus og må høre «nå vil jeg færra til Mexico» dagen lang. Eller å ha Rune Rudbergs dildo durende i naborommet kun avbrutt av pauser hvor spøkelsesbatteriene må byttes ut.
Jeg vil ikke bli den dama som var for feit til å komme seg gjennom portalen til åndeverdenen. Som stadig blir sett stående på kjøkkenet med en Cola-flaske i en av pølsesnabbene som før var hender. Som skyr alt som kan ligne på et salathode som pesten og skaper en familie som er verdige kandidater for «Den store slankekrigen». Jeg vil heller ikke bli skrukketrollet som skremmer livsskiten ut av barn ved å smelle i skapdører på rommet deres. Så hvis det er i ditt hus jeg dukker opp om noen år, i form av en dau, gretten alenemamma med hengepupper. Så vær så snill. Tenn et lys, hold hender og send meg dit jeg hører hjemme. Til Helvete.
All I want for christmas is...
Smashbox Total Finish Foundation Primer. Ja, jeg har vært snill, snill, snill i år!
Slutt å grin, ditt svin!
Etter Grey's Anatomy i går kveld var puta mi klissvåt og øya såre. Ja, jeg gråt. For det var utrolig trist! Ok, kanskje ikke så trist, men jeg kunne ikke noe for at det kom noen tårer.
Ah, hater du ikke bare de dagene? De dagene når ei venninne bare gjør deg oppmerksom på at du har en buse (som du har gått med siden du gikk hjemmefra for fem timer siden), og du bryter ut i ukontrollert gråt. Den stakkars venninnen din (som bare skulle være grei) sitter med store øyne og vurderer å få deg innlagt.
De dagene da alt er feil. Håret ser ut som et halvferdig fuglereir, og uansett hva du gjør eller putter i det, så vil det rett og slett ikke holde seg på plass. Kroppen din har fått en mystisk væskeansamling i løpet av natten, og fingrene dine ser ut som små pølsesnabber. Og for ikke snakke om klærne, som satt så fint i går, men som du ikke en gang får over lårene i dag. Og trynet ditt har gått i krig med foundationen, og den legger seg som brune leverflekker i den en gang fine huden. På veien til skolen skal du være så snill å gi tiggeren med et glassøye penger, og akkurat i det du bøyer deg ned for å legge penger i pappkruset hans, stjeler noen lommeboka di. Så får du dratt deg bort til t-banen. Folk rygger unna når de ser deg. Du kan høre folk hviske seg i mellom, og er bombesikker på at det er diagnosen svineinfluensa eller spedalsk de gir deg.
Akkurat når du skal gå om bord på t-banen, snubler du og havner i klem i døra... Nei, så ille er det vel ikke!
Men etter en forferdelig dårlig dag på skolen føler du for å unne deg litt smågodt, siden du tross alt har hatt en så uutholdelig fæl dag. Etter å ha fortært en pose med karbohydrater, blir du så deprimert av det at du må gråte litt til...
Me & Mona! Miss yooou..
- L
Hekketisseren og alle vennene hans
Til mine kjære venner i parken. Dere som er litt for glad i alkohol, og som antakeligvis ikke gjør så mye annet enn å drikke hele dagen.
Det er helt greit at dere bruker dagene deres til å konsumere store mengder øl og brennevin offentlig. Det er helt greit at dere er sammen mens dere gjør det, og at dere sitter i parken. MEN, jeg er litt redd dere.
Og den frykten ble ikke noe mindre den dagen en av dere kastet dere fram mot meg og skrek: "YOU MOTHERFUCKER!". Den ble tvert i mot veldig mye verre.
Heller ikke den gangen en av dere stod å tisset i hekken akkurat når jeg gikk forbi på den andre siden hjalp noe særlig. Men da ble jeg ikke redd, bare litt bekymret for at jeg skulle få tiss på meg.
Kanskje det bare er jeg som trenger å komme over min alkoholiker-fobi. Uansett, takk gud for at det snart er vinter!
- L
Det er helt greit at dere bruker dagene deres til å konsumere store mengder øl og brennevin offentlig. Det er helt greit at dere er sammen mens dere gjør det, og at dere sitter i parken. MEN, jeg er litt redd dere.
Og den frykten ble ikke noe mindre den dagen en av dere kastet dere fram mot meg og skrek: "YOU MOTHERFUCKER!". Den ble tvert i mot veldig mye verre.
Heller ikke den gangen en av dere stod å tisset i hekken akkurat når jeg gikk forbi på den andre siden hjalp noe særlig. Men da ble jeg ikke redd, bare litt bekymret for at jeg skulle få tiss på meg.
Kanskje det bare er jeg som trenger å komme over min alkoholiker-fobi. Uansett, takk gud for at det snart er vinter!
- L
Nesoddingen og den stranda hvalen
"Dust!" slenger Carina mot meg som vanlig. Så fniser hun litt. Som vanlig. Hun sitter dypt konsentrert med nesa i skjermen og studerer ebay, mens hun stadig kommenterer de utrolige kuppene du kan gjøre der. "Seks øre! For en genser!" utbryter hun, og viser meg noe som får øynene mine til å svi. Kanskje ikke så rart ingen har bydd på den? Nå later hun som hun bøyer seg ned for å ta opp pcen, men jeg mistenker at hun prøver å lese hva jeg skriver. Så jeg snur skjermen fra henne, og sier hun kan lese når jeg er ferdig. Hun nynner på noe uforståelig, som kan ligne på en blanding av "Så tjukk du har blitt" og "Sexy bitch". Ikke vet jeg. Men det låter fengende, på en litt skummel måte.
Du er så søt, Carina!
Jeg trenger inspirasjon! Hva i all verden skal jeg skrive om?
- L
Du er så søt, Carina!
Jeg trenger inspirasjon! Hva i all verden skal jeg skrive om?
- L
Digg med et ligg
Ei venninne (se bloggen til Ingvild for å lese hele historien) ble forsøkt sjekket opp på Bunnpris for noen dager side. Det er litt synd på gutten, men mest synd på Ingvild. Fyren, som så at hun hadde på seg løpebukser, innledet med å spørre om hun trente. Joda, hun jogget da iblant svarte hun. Da lurte prince charming på om hun ville være med å jogge på BI klokka 18? Ingvild sa hun skulle tenke på det, men inni henne var latterkrampa et faktum. Hva i all verden er det med dere gutter? Stakkars Ingvild. Og alle oss andre også egentlig.
Det er mulig det bare er meg, men hvordan får jenter seg til å bli med random gutter hjem? Greit, klokka begynner å nærme seg tre, du går fra kåt til desperat i blikket og du finner ikke igjen noen av venninnene dine. Da er plutselig han raringen som prøvde å stikke hånda i buksa di i stad, ikke så ille alikevel. Eller du synes ikke det gjør noe at fyren er ti centimeter kortere enn deg (du krysser fingrene for at myten om stor skostørrelse er sann), og at han har regulering som lyser i mørket. Jaja, tenker du og takker ja til forslaget om å bli med han hjem. Han forteller at han er veletablert med eget hus, bil og en bra jobb. Dagen etter møter du moren hans i gangen, som insistrerer på å få kjøre deg hjem i familiens Volvo 240. Selvsagt etter du har spist frokost med hele familien, inkludert utflyttede søsken og besteforeldre. Den flotte jobben viser seg å bestå av masse aviser og en kjøretur hver lørdags morgen.
Alle som har vært ute på byen edru har kjent hvor mange ulike kroppslukter man kan finne i et lokale på en gang. Nå sier jeg ikke at alle luktene kommer fra guttene, men mange gjør det. Ikke at vi jenter lukter blomster hele tiden altså, men det får da være måte på. Nå er det gudskjelov sjelden man er edru på byen!
- L
Det er mulig det bare er meg, men hvordan får jenter seg til å bli med random gutter hjem? Greit, klokka begynner å nærme seg tre, du går fra kåt til desperat i blikket og du finner ikke igjen noen av venninnene dine. Da er plutselig han raringen som prøvde å stikke hånda i buksa di i stad, ikke så ille alikevel. Eller du synes ikke det gjør noe at fyren er ti centimeter kortere enn deg (du krysser fingrene for at myten om stor skostørrelse er sann), og at han har regulering som lyser i mørket. Jaja, tenker du og takker ja til forslaget om å bli med han hjem. Han forteller at han er veletablert med eget hus, bil og en bra jobb. Dagen etter møter du moren hans i gangen, som insistrerer på å få kjøre deg hjem i familiens Volvo 240. Selvsagt etter du har spist frokost med hele familien, inkludert utflyttede søsken og besteforeldre. Den flotte jobben viser seg å bestå av masse aviser og en kjøretur hver lørdags morgen.
Alle som har vært ute på byen edru har kjent hvor mange ulike kroppslukter man kan finne i et lokale på en gang. Nå sier jeg ikke at alle luktene kommer fra guttene, men mange gjør det. Ikke at vi jenter lukter blomster hele tiden altså, men det får da være måte på. Nå er det gudskjelov sjelden man er edru på byen!
Ha litt selvrespekt, jenter!
Når tiden står stille
Denne teksten fikk jeg publisert i Sorgenfri i sommer. Den er egentlig ganske åpen for tolkning.
Du sitter på benken ved bygdas eneste busstopp. Du vet ikke lenger hva klokka er, bare at de skulle vært her for lenge siden. Du har gått fra å se på klokka, til å følge med på snegla som kjemper seg gjennom gresset under benken du sitter på. Blir fascinert av de grå sporene med slim snegla lager. På den tiden du har sittet her, har den beveget seg en meter fra utgangspunktet; en forlatt Cola-boks. Du begynner å bli sløv. Sola står midt på himmelen, og steker egg på hodet ditt. Du kjenner øynene lukke seg. Sakte svinner du hen. Stille og lydløst glir du inn i en verden der ingenting er vondt. Drømmer om det sildrende vannet i bekken bak hytta. Om en tid da alt var uoppdaget, og du kunne ligge å se morgendugget sove ut på gresstråene i hagen. Men bak i hodet ditt trykker likevel de små ordene du kjenner så godt; tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.
Han kjenner hvordan svetten renner nedover ryggen. Nervene i korsryggen trekker seg litt sammen idet svetten renner forbi, og fortsetter videre nedover i buksa. Han kan kjenne blodet dundre i full panikk i årene. Musklene er tomme for oksygen, og de er i ferd med å stivne. Han får ikke puste. Klumpen i mellomgulvet har vokst seg stor og mørk, og ligger der å presser på som oppkast. Han ser på personen som løper ved siden av seg, hun har en rødsprengt farge i ansiktet. Han blir bekymret for hjertet hennes. Blir bekymret for hjertet sitt. Han kan kjenne det jobbe for å forsørge både det lille og store kretsløpet med blod. Det holder ikke ut særlig mye lenger. Menneskene han møter dulter borti han, og det virker som om de har gått sammen i en konspirasjon for å hindre han i rekke bussen. Der framme står alikevel Timesekspressen klar til å dra fra stasjonen.
«Vi klarte det ikke.» Ordene slår henne i magen, og plutselig får hun problemer med å holde seg oppe. De hadde sittet på bussen, men hadde ikke gått av. Hadde kjørt forbi henne, vært så nære, men alikevel så langt unna. Når hun hadde drømt om somrene som ung og fantasert om morens kjærlighet, hadde de stukket henne i ryggen. «Tilgi oss, kjære deg.» Jævla svikere. De hadde gitt opp, og nå ga hun opp også. Hun river brevet i småbiter, og føler seg like oppstykket som papirbitene innvendig. «Vi orket ikke se deg slik.» Det orket hun ikke selv heller.
De vet det med en gang. Mennesket som ligger der er blålig og kald i huden, men det er henne. Det tok tid før hun ble funnet, og forråtnelsesprossesen er allerede i gang. Det lange, blonde håret er trukket bakover i en stram knute, og noen har lukket øynene hennes. Huden er like fin som den var da hun var yngre, og ansiktet like barnslig. De trekker et lettet sukk, tenker at nå er alt over. Slutt på smerten og fornedrelsen. Men tanken på at hun måtte tilbringe de siste minuttene av livet alene gjør alikevel vondt. Men smerten er ikke uoverkommelig. Hun ser fredfull ut der hun ligger, som et lite barn uten en bekymring i verden. Hun lot dem aldri få fred, men lå og trykket som en kreftsvulst. Men nå var hun ved et enkelt inngrep fjernet. De
skyver smerten fra seg, forlater fortiden og entrer nåtiden.
- L
Du sitter på benken ved bygdas eneste busstopp. Du vet ikke lenger hva klokka er, bare at de skulle vært her for lenge siden. Du har gått fra å se på klokka, til å følge med på snegla som kjemper seg gjennom gresset under benken du sitter på. Blir fascinert av de grå sporene med slim snegla lager. På den tiden du har sittet her, har den beveget seg en meter fra utgangspunktet; en forlatt Cola-boks. Du begynner å bli sløv. Sola står midt på himmelen, og steker egg på hodet ditt. Du kjenner øynene lukke seg. Sakte svinner du hen. Stille og lydløst glir du inn i en verden der ingenting er vondt. Drømmer om det sildrende vannet i bekken bak hytta. Om en tid da alt var uoppdaget, og du kunne ligge å se morgendugget sove ut på gresstråene i hagen. Men bak i hodet ditt trykker likevel de små ordene du kjenner så godt; tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.
Han kjenner hvordan svetten renner nedover ryggen. Nervene i korsryggen trekker seg litt sammen idet svetten renner forbi, og fortsetter videre nedover i buksa. Han kan kjenne blodet dundre i full panikk i årene. Musklene er tomme for oksygen, og de er i ferd med å stivne. Han får ikke puste. Klumpen i mellomgulvet har vokst seg stor og mørk, og ligger der å presser på som oppkast. Han ser på personen som løper ved siden av seg, hun har en rødsprengt farge i ansiktet. Han blir bekymret for hjertet hennes. Blir bekymret for hjertet sitt. Han kan kjenne det jobbe for å forsørge både det lille og store kretsløpet med blod. Det holder ikke ut særlig mye lenger. Menneskene han møter dulter borti han, og det virker som om de har gått sammen i en konspirasjon for å hindre han i rekke bussen. Der framme står alikevel Timesekspressen klar til å dra fra stasjonen.
«Vi klarte det ikke.» Ordene slår henne i magen, og plutselig får hun problemer med å holde seg oppe. De hadde sittet på bussen, men hadde ikke gått av. Hadde kjørt forbi henne, vært så nære, men alikevel så langt unna. Når hun hadde drømt om somrene som ung og fantasert om morens kjærlighet, hadde de stukket henne i ryggen. «Tilgi oss, kjære deg.» Jævla svikere. De hadde gitt opp, og nå ga hun opp også. Hun river brevet i småbiter, og føler seg like oppstykket som papirbitene innvendig. «Vi orket ikke se deg slik.» Det orket hun ikke selv heller.
De vet det med en gang. Mennesket som ligger der er blålig og kald i huden, men det er henne. Det tok tid før hun ble funnet, og forråtnelsesprossesen er allerede i gang. Det lange, blonde håret er trukket bakover i en stram knute, og noen har lukket øynene hennes. Huden er like fin som den var da hun var yngre, og ansiktet like barnslig. De trekker et lettet sukk, tenker at nå er alt over. Slutt på smerten og fornedrelsen. Men tanken på at hun måtte tilbringe de siste minuttene av livet alene gjør alikevel vondt. Men smerten er ikke uoverkommelig. Hun ser fredfull ut der hun ligger, som et lite barn uten en bekymring i verden. Hun lot dem aldri få fred, men lå og trykket som en kreftsvulst. Men nå var hun ved et enkelt inngrep fjernet. De
skyver smerten fra seg, forlater fortiden og entrer nåtiden.
- L
I love Odalen
Denne helgen har jeg sovet 12 timer, tilbragt 18 timer på tax-free'n, vært en tur utlandet, vært to turen hos Dahlø/Snare-family, sett to håndballkamper, farget håret og trent èn time. Jeg har ikke klart å holde meg fra min gode venn karbohydraten, men alkohol har jeg ikke hilst på. Deilig å ikke være fyllesyk, selv om den følelsen man får etter å ha stått opp 02.00 kan være skummelt lik. Interessant ja?
Etter at innsovningspiller var inntatt fredags kveld (les: 21.00, skulle på jobb 05.00 den natten) og jeg ventet på at den skulle fungere, ble jeg liggende å tenke på framtidsplanene mine. Jeg er 21 år- hva har jeg egentlig gjort hittil? Jo, jeg gikk ut av videregående i 2007. Da hadde jeg tilbragt tre år på idrettsfag, hvor det eneste ordentlige faget jeg hadde var matte. Mens andre linjer koste seg med fysikk og kjemi, lærte vi å tenne bål, grave snøhule og lage latrine. Selv om dette sikkert er super viktig om man skulle havne på gata en dag, og føler behov for å imponere de andre uteliggerne med avanserte triks.
Etter det jobbet jeg ett år på duty free-butikken på Gardermoen. Der gikk dagene med til å fylle på varer, spise pizza/bagett, drikke brus og tulle med Pia. Det var jo et utrolig artig år, men ikke spesielt givende. Så i fjor forlot jeg redet og flyttet til Trondheim. Et fint år i en fantastisk by, hvor jeg ble kjent med masse nye mennesker (og purrevenner). Så til elskede NKF- alles dyre favorittskole! Nei, det orker jeg ikke skrive om en gang.. Og nå bor jeg i Oslo, studerer fortsatt på NKF og har snart 300 000 i studielån. Hurra for fagskole!
Om noen år sitter jeg vel i kassa på Prix, har en lottospillende gris av en mann (som forlater meg for en Thailandsk 20-åring etter noen år) og husker ikke sist jeg var sosial.
- L
Etter at innsovningspiller var inntatt fredags kveld (les: 21.00, skulle på jobb 05.00 den natten) og jeg ventet på at den skulle fungere, ble jeg liggende å tenke på framtidsplanene mine. Jeg er 21 år- hva har jeg egentlig gjort hittil? Jo, jeg gikk ut av videregående i 2007. Da hadde jeg tilbragt tre år på idrettsfag, hvor det eneste ordentlige faget jeg hadde var matte. Mens andre linjer koste seg med fysikk og kjemi, lærte vi å tenne bål, grave snøhule og lage latrine. Selv om dette sikkert er super viktig om man skulle havne på gata en dag, og føler behov for å imponere de andre uteliggerne med avanserte triks.
Etter det jobbet jeg ett år på duty free-butikken på Gardermoen. Der gikk dagene med til å fylle på varer, spise pizza/bagett, drikke brus og tulle med Pia. Det var jo et utrolig artig år, men ikke spesielt givende. Så i fjor forlot jeg redet og flyttet til Trondheim. Et fint år i en fantastisk by, hvor jeg ble kjent med masse nye mennesker (og purrevenner). Så til elskede NKF- alles dyre favorittskole! Nei, det orker jeg ikke skrive om en gang.. Og nå bor jeg i Oslo, studerer fortsatt på NKF og har snart 300 000 i studielån. Hurra for fagskole!
Om noen år sitter jeg vel i kassa på Prix, har en lottospillende gris av en mann (som forlater meg for en Thailandsk 20-åring etter noen år) og husker ikke sist jeg var sosial.
- L
Borte bra, men hjemme best?
Når man er tilbake i mors lune rede, begynner man å tenke på hvorfor man i det hele tatt forlot dette himmelriket? Gratis mat servert hele døgnet, man slipper å gjøre husarbeid og klærne vasker seg selv. Selv om man ikke bor mer enn en time unna, er gjensynsgleden alltid like stor. I løpet av en helg er jeg både "jenta mi", "Lise-mor", "nuff" og "puff". Ja, det er ingenting som å være hjemme tenker jeg og jatter med.
Men det er helt til gamle minner begynner å komme til overflaten. Plutselig forsvinner plagg etter plagg fra bagen min. Den klesspisende lillesøsteren har klart å holde seg unna i noen dager, men nå er det slutt. Grafs, der var de klærne borte. Pappa som var så hyggelig i starten begynner å kjefte på meg fordi jeg ikke har vasket badet i det siste. " Jeg bor ikke hjemme lenger!", prøver jeg å fortelle han. Men til ingen nytte. Og sånn fortsetter det, helt til jeg setter meg på Timesekspressen tilbake til Oslo. Og da er alt glemt, helt til neste gang jeg tar turen tilbake til røttene mine.
- L
Men det er helt til gamle minner begynner å komme til overflaten. Plutselig forsvinner plagg etter plagg fra bagen min. Den klesspisende lillesøsteren har klart å holde seg unna i noen dager, men nå er det slutt. Grafs, der var de klærne borte. Pappa som var så hyggelig i starten begynner å kjefte på meg fordi jeg ikke har vasket badet i det siste. " Jeg bor ikke hjemme lenger!", prøver jeg å fortelle han. Men til ingen nytte. Og sånn fortsetter det, helt til jeg setter meg på Timesekspressen tilbake til Oslo. Og da er alt glemt, helt til neste gang jeg tar turen tilbake til røttene mine.
- L
Chubbylicious
Hvorfor skal alt som er godt, være usunt? Resultatet av altfor feit mat og lav forbrenning, blir sjelden bra. Det skal man vel ikke være hjernekirurg for å skjønne. Julebrusen er i hyllene og smågodtet på Rimi koster 6,90. Hvorfor gjør dere dette mot oss med svak selvdisiplin? Jaja, så er lovehandles bare søtt. Men hva med når det skal to hender til for å ta rundt disse velkjente håndtakene, da er det vel ikke fullt så søtt lenger? Mer å ta i, mer å være glad i sier du?
TV Norge sendte for litt siden en dokumentar om verdens største tenåring. Han var bare 18, men veide over 350 kilo. Der satt jeg meg smågodtet i ene hånda og Urge'n i andre, og tenkte "stakkars liten (stor?). Han har ikke vært ute av huset på to år- for et liv!". Om to år er det kanskje meg de må ta døra av hengslene og bruke båre for å få ut, og i all hast kjøre til sykehuset for en magesekkreduksjon.
Nå ja, jeg er da litt i bevegelse. Men i forhold til mine glansdager, er jeg rimelig dvask. Alt som før var noenlunde stramt, har nå forflyttet seg fem centimeter lenger ned og lever sitt eget liv. Når jeg først er i bevegelse (les: prøver å spille håndball) går alt veldig, veldig saaakte og alt funker virkelig ikke som det skal.
Det er ikke med begeistring jeg ser tilbake til tiden som småfeit. Under en familietur til Polen (og antakeligvis litt før og etter) la jeg på meg 10 kilo. Hvordan klart jeg det? Jo, ved hjelp av min gode, og stort sett forhatte, venn McDonalds og andre venner jeg ikke kommer på i farta. Bleikfeit og med hårsveis som en traktorlesbe, ga pappa meg fort kallenavnet Michelinmannen. Dette ble jeg kalt i seks måneder, helt til jeg hadde gått de ned igjen. Takk, pappa!
Meg om noen år?
- L
TV Norge sendte for litt siden en dokumentar om verdens største tenåring. Han var bare 18, men veide over 350 kilo. Der satt jeg meg smågodtet i ene hånda og Urge'n i andre, og tenkte "stakkars liten (stor?). Han har ikke vært ute av huset på to år- for et liv!". Om to år er det kanskje meg de må ta døra av hengslene og bruke båre for å få ut, og i all hast kjøre til sykehuset for en magesekkreduksjon.
Nå ja, jeg er da litt i bevegelse. Men i forhold til mine glansdager, er jeg rimelig dvask. Alt som før var noenlunde stramt, har nå forflyttet seg fem centimeter lenger ned og lever sitt eget liv. Når jeg først er i bevegelse (les: prøver å spille håndball) går alt veldig, veldig saaakte og alt funker virkelig ikke som det skal.
Det er ikke med begeistring jeg ser tilbake til tiden som småfeit. Under en familietur til Polen (og antakeligvis litt før og etter) la jeg på meg 10 kilo. Hvordan klart jeg det? Jo, ved hjelp av min gode, og stort sett forhatte, venn McDonalds og andre venner jeg ikke kommer på i farta. Bleikfeit og med hårsveis som en traktorlesbe, ga pappa meg fort kallenavnet Michelinmannen. Dette ble jeg kalt i seks måneder, helt til jeg hadde gått de ned igjen. Takk, pappa!
Meg om noen år?
- L
Sjøheksa og alle vennene hennes
Jeg fant, jeg fant! Etter turen til Egypt i jula 2008, skrev jeg ned noe av det jeg opplevde i løpet av de to ukene vi lå på stranden. Enjoy!
Sjøheksa stiger opp av vannet med en eleganse få av de andre tyske badegjestene kan påberope seg. Hun har vært ute på sin daglige snorkletur, og vært innom de mest populære revene. Mens andre liker å se på de mangfoldige fiskeslagene, har Sjøheksa vært ute på jakt. I dag er hun fornøyd. Dagens måltid har bestått av Nemo som forrett, Ariel som hovedrett og Doris til dessert. Til slutt brukte hun anemonen til Nemo som tannpirker. Fornøyd med seg selv, slimer hun seg mot solsengen sin, der det obligatoriske gule håndkleet ligger klart. I det hun passerer solsengen min, får jeg en forhåndsvisning av kjønnsorganet hennes. Den lille stringbikiniens eneste oppgave er å skåne andre mot dette grufulle synet, men må si seg tapt etter å ha møtt havets krefter. Jeg føler en overveldende trang til å klore ut mine egne øyne, og trå dem ned i sanden. Jeg får en smakebit av hva som venter meg og de andre gjestene på stranden.
Vel framme ved solsengen sin, begynner Sjøheksa den omhyggelige prosessen med å å smøre inn den store kroppen med sololje. Når det er ryggen sin tur, kan jeg ikke annet enn å le. Det er overraskende fascinerende å se hvordan dette ensomme dyret, etter år med hardtrening, faktisk klarer å smøre sin egen rygg. Oljen blir alikevel liggende som små innsjøer i kraterne som har dannet seg på huden etter en livstid med kviseklemming. Klar for steking, vrenger hun av seg toppen og legger seg på ryggen. Flesket velter seg som et snøskred utover solsengen, og deiser nedpå med et klask. Det Sjøheksa ikke vet, eller rett og slett ignorerer, er at det er ulovlig å sole seg toppløs i Egypt. Til tross for utallige advarsler fra badevakten, blir hun liggende med deigklumpene i været. Ikke bare soler hun seg toppløs, men hun blottlegger også to hårete armhuler. Hun har latt det gå så langt at Venus Vibrance nok ikke bør ta opp kampen. Det hun trenger er en slik bil Statens Veivesen bruker når de skal slå gresset i grøftekantene om sommeren. Men det blir raskt klart for meg at det ligger en mening bak alt dette kroppshåret. Stranden blir hyppig besøkt av duer på leting etter mat og noen å parre seg med. Siden Egypt er et relativt tørt land, med lite vegetasjon, finnes det vel ikke noe bedre enn å lage rede i en tysk armhule? Akkurat rett mengde hår, og perfekt fuktighet.
Jeg hadde imidlertidig æren av å ha solseng ved siden av en av hennes landsmenn i tre uforglemmelige dager. Han så først ut som en helt vanlig middelaldrende mann, på tur med kjæresten sin. Men da vi andre gikk på butikken eller restaurant for å skaffe oss mat, stakk han heller en finger i nesen. Og ikke bare spiste han sine egne buser, han holdt det i tillegg skjult for den stakkars kjæresten sin. Hun vet ikke at mannen hennes er sjeleglad hver gang han er forkjølet, for da er snørra så saftig eller at det han egentlig ønsker seg til jul er en trillebår med buser. Eller at han liker busene sine når de er av en viss årgang. Kanskje er han bare rammet av finanskrisa, og må kutte ned matutgiftene på turen. Antakeligvis er busespisingen det minste av problemene hans. Egentlig er han en forvokst guttunge, med fetisj for sex i alternative kroppshull, som helst vil sutte på puppen til moren sin til han dør. Han bor fortsatt hjemme hos foreldrene, og har innredet kjellerleiligheten med postere av Max Mekker i Sesam Stasjon. Til moren sier han beundrer Max for sitt talent til å "mekke alt", mens den egentlige grunnen er at han rett og slett tenner på menn i store, blå kostymer. Hans største fantasi er å se Max Mekker, Bjarne Betjent og Alfa i en heftig trekant.
En person som fortjener å bli nevnt er Snerken. Forestill deg en kjele brun saus som har blitt stående på ovnen. Etter noen timer danner det seg en hinne, også kalt snerk. Se så for deg en kvinne pakket inn i denne snerken. Da har du den mest fantastiske kvinnen jeg noen gang har sett. Da jeg så henne fikk jeg bare lyst til å løpe på hotellrommet, smøre meg inn i spf 1000, kle på meg alle klærne i kofferten min, ta på meg en dress fra Felleskjøpet, og hoppe på første Tui-fly tilbake til Norge. Etter at den verste panikken hadde lagt seg, og jeg fikk tilbake litt fornuft, forstod jeg at dette er et resultat av noe ekstremt. Denne kvinnen har nok aldri brukt solfaktor, men heller smurt seg inn med frityrolje. Hun elsker nok følelsen av å stekes, og i hennes tilfelle er det bokstavelig talt. Helst vil hun bo i solarium, og hun har ihvertfall tre hjemme. Nå er huden hennes så skrukkete og slapp at hun kan bruke den som paraply når det regner.
I tillegg til Sjøheksa, Busespiser'n og Snerken, var også Snorklen, ekteparet Klovn og Kyllingmannen også fullverdige deltakere i dette freakshowet. Selv om det til tider kunne føles ut som jeg befant meg midt inni en dårlig skrekkfilm, må jeg takke dere alle for å ha stått for førsteklasses underholdning i løpet av disse to ukene. Dere er alle unike. Og jeg håper jeg aldri ser dere igjen.
- L
Sjøheksa stiger opp av vannet med en eleganse få av de andre tyske badegjestene kan påberope seg. Hun har vært ute på sin daglige snorkletur, og vært innom de mest populære revene. Mens andre liker å se på de mangfoldige fiskeslagene, har Sjøheksa vært ute på jakt. I dag er hun fornøyd. Dagens måltid har bestått av Nemo som forrett, Ariel som hovedrett og Doris til dessert. Til slutt brukte hun anemonen til Nemo som tannpirker. Fornøyd med seg selv, slimer hun seg mot solsengen sin, der det obligatoriske gule håndkleet ligger klart. I det hun passerer solsengen min, får jeg en forhåndsvisning av kjønnsorganet hennes. Den lille stringbikiniens eneste oppgave er å skåne andre mot dette grufulle synet, men må si seg tapt etter å ha møtt havets krefter. Jeg føler en overveldende trang til å klore ut mine egne øyne, og trå dem ned i sanden. Jeg får en smakebit av hva som venter meg og de andre gjestene på stranden.
Vel framme ved solsengen sin, begynner Sjøheksa den omhyggelige prosessen med å å smøre inn den store kroppen med sololje. Når det er ryggen sin tur, kan jeg ikke annet enn å le. Det er overraskende fascinerende å se hvordan dette ensomme dyret, etter år med hardtrening, faktisk klarer å smøre sin egen rygg. Oljen blir alikevel liggende som små innsjøer i kraterne som har dannet seg på huden etter en livstid med kviseklemming. Klar for steking, vrenger hun av seg toppen og legger seg på ryggen. Flesket velter seg som et snøskred utover solsengen, og deiser nedpå med et klask. Det Sjøheksa ikke vet, eller rett og slett ignorerer, er at det er ulovlig å sole seg toppløs i Egypt. Til tross for utallige advarsler fra badevakten, blir hun liggende med deigklumpene i været. Ikke bare soler hun seg toppløs, men hun blottlegger også to hårete armhuler. Hun har latt det gå så langt at Venus Vibrance nok ikke bør ta opp kampen. Det hun trenger er en slik bil Statens Veivesen bruker når de skal slå gresset i grøftekantene om sommeren. Men det blir raskt klart for meg at det ligger en mening bak alt dette kroppshåret. Stranden blir hyppig besøkt av duer på leting etter mat og noen å parre seg med. Siden Egypt er et relativt tørt land, med lite vegetasjon, finnes det vel ikke noe bedre enn å lage rede i en tysk armhule? Akkurat rett mengde hår, og perfekt fuktighet.
Jeg hadde imidlertidig æren av å ha solseng ved siden av en av hennes landsmenn i tre uforglemmelige dager. Han så først ut som en helt vanlig middelaldrende mann, på tur med kjæresten sin. Men da vi andre gikk på butikken eller restaurant for å skaffe oss mat, stakk han heller en finger i nesen. Og ikke bare spiste han sine egne buser, han holdt det i tillegg skjult for den stakkars kjæresten sin. Hun vet ikke at mannen hennes er sjeleglad hver gang han er forkjølet, for da er snørra så saftig eller at det han egentlig ønsker seg til jul er en trillebår med buser. Eller at han liker busene sine når de er av en viss årgang. Kanskje er han bare rammet av finanskrisa, og må kutte ned matutgiftene på turen. Antakeligvis er busespisingen det minste av problemene hans. Egentlig er han en forvokst guttunge, med fetisj for sex i alternative kroppshull, som helst vil sutte på puppen til moren sin til han dør. Han bor fortsatt hjemme hos foreldrene, og har innredet kjellerleiligheten med postere av Max Mekker i Sesam Stasjon. Til moren sier han beundrer Max for sitt talent til å "mekke alt", mens den egentlige grunnen er at han rett og slett tenner på menn i store, blå kostymer. Hans største fantasi er å se Max Mekker, Bjarne Betjent og Alfa i en heftig trekant.
En person som fortjener å bli nevnt er Snerken. Forestill deg en kjele brun saus som har blitt stående på ovnen. Etter noen timer danner det seg en hinne, også kalt snerk. Se så for deg en kvinne pakket inn i denne snerken. Da har du den mest fantastiske kvinnen jeg noen gang har sett. Da jeg så henne fikk jeg bare lyst til å løpe på hotellrommet, smøre meg inn i spf 1000, kle på meg alle klærne i kofferten min, ta på meg en dress fra Felleskjøpet, og hoppe på første Tui-fly tilbake til Norge. Etter at den verste panikken hadde lagt seg, og jeg fikk tilbake litt fornuft, forstod jeg at dette er et resultat av noe ekstremt. Denne kvinnen har nok aldri brukt solfaktor, men heller smurt seg inn med frityrolje. Hun elsker nok følelsen av å stekes, og i hennes tilfelle er det bokstavelig talt. Helst vil hun bo i solarium, og hun har ihvertfall tre hjemme. Nå er huden hennes så skrukkete og slapp at hun kan bruke den som paraply når det regner.
I tillegg til Sjøheksa, Busespiser'n og Snerken, var også Snorklen, ekteparet Klovn og Kyllingmannen også fullverdige deltakere i dette freakshowet. Selv om det til tider kunne føles ut som jeg befant meg midt inni en dårlig skrekkfilm, må jeg takke dere alle for å ha stått for førsteklasses underholdning i løpet av disse to ukene. Dere er alle unike. Og jeg håper jeg aldri ser dere igjen.
- L
Er det ikke rart?
Er det ikke rart hvordan humøret kan ta deg med på en tur som slår Tusenfryd ned i skoene? Den ene dagen er du på topp, mens den neste dagen vasker du gulvet med underleppa. De dagene skulle alle fått utdelt sjokolade, julebrus (på glassflaske) og sin egen personlige klemmer. Klemmeren skulle vært disponibel 24-7, og alltid stått klar med en stor, god klem. Denne klemmeren skulle vel aller helst ha vært mamma.
Men jeg kunne tatt til takke med noen andre også. På skikkelig dårlig dager er det nesten så jeg kaster meg rundt halsen til hun gamle dama jeg alltid møter på Kiwi. Hun som ser så trivelig ut, og som sikkert har masse solbærsaft og Mariekjeks hjemme.
Anyways, så hadde jeg en skikkelig koselig kveld med Ingvild og Carina i går. Sånne jenter gjør kalde høstkvelder lyse og varme. Takk til Carina som har hjulpet meg med denne bloggen og en supersøt header. Me like!
- L
Men jeg kunne tatt til takke med noen andre også. På skikkelig dårlig dager er det nesten så jeg kaster meg rundt halsen til hun gamle dama jeg alltid møter på Kiwi. Hun som ser så trivelig ut, og som sikkert har masse solbærsaft og Mariekjeks hjemme.
Anyways, så hadde jeg en skikkelig koselig kveld med Ingvild og Carina i går. Sånne jenter gjør kalde høstkvelder lyse og varme. Takk til Carina som har hjulpet meg med denne bloggen og en supersøt header. Me like!
- L
Bitter bitch
Jeg kommer til ende opp som en bitter kjærring. Ei ensom fitte. Ei som alle har prøvd å spleise med alt fra single, hjemmeboende onkler, til kompiser med fem brystvorter og en balle. Det er allerede i gang. "Jeg har en kompis som er perfekt til deg!" Hvis perfekt for meg betyr at jeg må ta på meg spritbrillene for å holde ut. Og at hvis jeg virkelig legger godvilja til, kan han se ut som en litt stygg versjon av Kurt Nilsen, så nei takk. Og han i tillegg er en uhelbredelig ungkar med konstant sure underbukser og forkjærlighet for kvinner med store byster og utrimmet kjønnshår.
Nei, da foretrekker jeg heller å bli den sure, gamle dama alle barna i nabolaget er redd. Hun med 20 katter, som alle formerer seg ukontrollert og er i slekt med hverandre. Ei som samler på alt fra doruller til tørka hundebæsj, og som kun forlater huset for å slå folk med krykkene på bussen.
- L
Nei, da foretrekker jeg heller å bli den sure, gamle dama alle barna i nabolaget er redd. Hun med 20 katter, som alle formerer seg ukontrollert og er i slekt med hverandre. Ei som samler på alt fra doruller til tørka hundebæsj, og som kun forlater huset for å slå folk med krykkene på bussen.
- L
