Liselusa

Han er der. Han er alltid der. Hennes verste fiende, men samtidig hennes aller beste venn. Sniker seg inn på de verst tenkelige tidspunkt, og uansett hvor mange ganger hun ber han forsvinne, så er han der. Stirrer på henne med svarte, stikkende øyne. Jeg hater deg. Hun tør ikke si det høyt - hun har fortsatt friskt i minne hva som skjedde sist hun prøvde seg på noe så dumt. Hun vet aldri hvor hun har han. Plutselig, helt uten forvarsel, kan han ta henne med til det stedet. Det går kaldt nedover ryggen hennes bare ved tanken. Hun kjenner at beina snart gir etter. Tenk om han er her nå? Hun føler seg omringet og paranoid. Eller er hun egentlig det? Han er jo så virkelig, men samtidig vet hun jo at han bare er der inne. Dypt der inne. Dit hun aldri våger å gå. Der hennes barndoms såre minner fortsatt lever. Og der hjertet fortsatt er helt og vakkert - ikke bare en kald kjøttklump uten håp. Som så mange ganger før er han der ved hennes side. Angsten - like sterk og fryktelig som hun husker.

Hatet. Det svarte, seige hatet som utgjør den tunge klumpen i brystet. Som hun hater han. Sterkere enn noe annet hun følt tidligere. Det har livnært seg på henne lenge nå. Sugd livsgleden ut av henne som en igle. Det mørke i sjelen har bare fått vokse seg stort og svart. Kvalme. Uendelig, bunnløs sorg. Hvordan kunne hun miste kontrollen slik? Igla blir bare større og svartere. Fylt til bristepunktet av alle drømmene som en gang var. Om alt som en gang skulle komme. Men som forblir uppnåelige fjelltopper av knust håp. Med grådig munn forsyner den seg av de lyse øyeblikkene. Til slutt er det bare skygger igjen. Hun er fanget. Hun kan aldri unnslippe angstens grådige fingre.