HERREGUD! Jeg kjenner at livet har gitt meg en på trynet. En jævlig hard knyttneve midt i det litt skakkjørte ansiktet mitt. Sånn cirka på denne tiden for en uke siden stod jeg skrikende/gråtende/bannende i Bogstadveien. Ja, hvordan hadde du reagert om noen hadde stjålet din spiltter nye Iphone? Antakelig på samme måte som meg. Blitt flyforbannet og fått angstanfall hele veien hjem? Der ser du. Du er nok et like bittert menneske som meg. Siden den skjebnesvangre dagen for en uke siden, har det bare gått nedover. Det er i alle fall det jeg føler akkurat nå. På toppen av det triste Iphone-tapet, gjør småkriminelle, heite, nye og gamle flammer og andre eksemplarer av det motsatte kjønn, livet mitt mer forvirrende enn det strengt tatt trenger å være.
Hjelp.
Kjøkkenkjærlighet
- Jeg elsker deg, sier han og rødmer litt.
Stillhet.
- Jaha, svarer jeg. Jeg fortsetter å hakke løk som om ingenting har skjedd. Som om ingen nettopp kom med en ubehagelig kjærlighetserklæring.
- Ja, jeg gjør faktisk det. Han svarer raskt. Litt for raskt. Han ser skamfullt ned på de slitte, grå tennissokkene sine.
Jeg lurer på om han har klippet tåneglene sine siden sist.
- Liker du tomat? Hvis du ikke gjør det, så gidder jeg ikke å skjære det opp heller.
Jeg har jobbet meg gjennom løk, salat og agurk. Nå er det tomaten sin tur.
- Hører du hva jeg sier?
Han er irritert nå. Stryker meg over håret med fingre som er desperate etter bekreftelse. Jeg merker det med en gang. Jeg hater desperate gutter.
- Ja, det er klart jeg hører hva du sier. Vil du ha tomat eller ikke?
- Nei, jeg vil ikke ha tomater for faen, skriker han.
Plutselig har han de rue hendene sine rundt den skjøre tomaten. Sekunder etter har den hvite kjøkkenveggen fått smake tomat for første gang. Jeg blir sjokkert stående og se på de røde flekkene.
- Neivel, ingen tomat til deg, sier jeg og snur ryggen til denne tikkende bomben av følelser. Vil bare at han skal gå.
Fem minutter uten ord. De lengste minuttene i mitt liv. 300 sekunder tar det før jeg kjenner armene hans rundt livet.
- Jeg elsker deg og, sukker jeg oppgitt, mens mine salte tårer drypper ned i pastakjelen.
Stillhet.
- Jaha, svarer jeg. Jeg fortsetter å hakke løk som om ingenting har skjedd. Som om ingen nettopp kom med en ubehagelig kjærlighetserklæring.
- Ja, jeg gjør faktisk det. Han svarer raskt. Litt for raskt. Han ser skamfullt ned på de slitte, grå tennissokkene sine.
Jeg lurer på om han har klippet tåneglene sine siden sist.
- Liker du tomat? Hvis du ikke gjør det, så gidder jeg ikke å skjære det opp heller.
Jeg har jobbet meg gjennom løk, salat og agurk. Nå er det tomaten sin tur.
- Hører du hva jeg sier?
Han er irritert nå. Stryker meg over håret med fingre som er desperate etter bekreftelse. Jeg merker det med en gang. Jeg hater desperate gutter.
- Ja, det er klart jeg hører hva du sier. Vil du ha tomat eller ikke?
- Nei, jeg vil ikke ha tomater for faen, skriker han.
Plutselig har han de rue hendene sine rundt den skjøre tomaten. Sekunder etter har den hvite kjøkkenveggen fått smake tomat for første gang. Jeg blir sjokkert stående og se på de røde flekkene.
- Neivel, ingen tomat til deg, sier jeg og snur ryggen til denne tikkende bomben av følelser. Vil bare at han skal gå.
Fem minutter uten ord. De lengste minuttene i mitt liv. 300 sekunder tar det før jeg kjenner armene hans rundt livet.
- Jeg elsker deg og, sukker jeg oppgitt, mens mine salte tårer drypper ned i pastakjelen.
Får (skrive-) Leif komme i buksa di?
Forestill deg at du har møtt en dødsheit fyr på byen. Han er oppriktig interessert i deg og du gir velvillig bort telefonnummeret ditt. Morgenen etter våkner du opp til en tekstmelding fra loverboy; " Hei hot stuff. Kansje vi kan ta en kaffe i dag? Jeg vet om en kjempe fin cafe ikke så langt fra der du bor skal vi treffes der kansje? Anders." GRØSS! Får du like vondt som meg? Alarmklokkene har for min del ringt svært høyt fra første skrivefeil. Jeg er like glad i dårlig rettskrivning hos gutter, som jeg er i de som skriver at de er glad i deg etter tre meldinger. Selvfølgelig, det er det indre som teller og so on and on and on. Men hei, jeg er bare 21 år. Det er lov å være litt overfladisk da - språk er faktisk ganske så viktig. Det er lite som får meg til å knipe beina så hardt igjen som orddelingsfeil og feil bruk av å/og. (Etter dette kommer jeg nok ikke til å trenge å knipe igjen heller.)
Lær deg norsk, gutt.
Lær deg norsk, gutt.
Ensomhetens offer
Du våkner tidlig. Som alltid. Det er den samme rutinen som dagen før. Du stabler deg på de skjelvende beina. Setter på kaffen. Henter avisen. Du setter deg ved vinduet. Ser på livet som flyter forbi utenfor - menneskene som alle er på vei et sted. Antakeligvis til noen. Det er kaldt i huset, men du orker ikke gjøre noe med det. Tiltaksløs sitter du slik i flere timer. Med de følelsesløse hendene i fanget. Kun når du må tørke tårene som ustoppelig renner nedover de tynne kinnene, føler du kroppen din. Resten av tiden er du utenfor. Tilbake i det som en gang var. Det triste har igjen jerngrepet rundt hjertet ditt. Du skulle ønske det kunne stoppe. Iblant føles det slik. Som om det kan stoppe hvert øyeblikk og du skal falle død om. Men det fortsetter å slå dag etter dag. Selv når alle hjertene rundt deg har stoppet. Trofast slår det taktfast videre inn i det som føles som uendeligheten.
Ingen ser tårene dine. Ingen ser deg. Du er ensom og forlatt i en verden der du ikke lenger betyr noe.
Ingen ser tårene dine. Ingen ser deg. Du er ensom og forlatt i en verden der du ikke lenger betyr noe.
