Kjøkkenkjærlighet

- Jeg elsker deg, sier han og rødmer litt.

Stillhet.

- Jaha, svarer jeg. Jeg fortsetter å hakke løk som om ingenting har skjedd. Som om ingen nettopp kom med en ubehagelig kjærlighetserklæring.

- Ja, jeg gjør faktisk det. Han svarer raskt. Litt for raskt. Han ser skamfullt ned på de slitte, grå tennissokkene sine.

Jeg lurer på om han har klippet tåneglene sine siden sist.

- Liker du tomat? Hvis du ikke gjør det, så gidder jeg ikke å skjære det opp heller.

Jeg har jobbet meg gjennom løk, salat og agurk. Nå er det tomaten sin tur.

- Hører du hva jeg sier?

Han er irritert nå. Stryker meg over håret med fingre som er desperate etter bekreftelse. Jeg merker det med en gang. Jeg hater desperate gutter.

- Ja, det er klart jeg hører hva du sier. Vil du ha tomat eller ikke?

- Nei, jeg vil ikke ha tomater for faen, skriker han.

Plutselig har han de rue hendene sine rundt den skjøre tomaten. Sekunder etter har den hvite kjøkkenveggen fått smake tomat for første gang. Jeg blir sjokkert stående og se på de røde flekkene.

- Neivel, ingen tomat til deg, sier jeg og snur ryggen til denne tikkende bomben av følelser. Vil bare at han skal gå.

Fem minutter uten ord. De lengste minuttene i mitt liv. 300 sekunder tar det før jeg kjenner armene hans rundt livet.

- Jeg elsker deg og, sukker jeg oppgitt, mens mine salte tårer drypper ned i pastakjelen.