Ensomhetens offer

Du våkner tidlig. Som alltid. Det er den samme rutinen som dagen før. Du stabler deg på de skjelvende beina. Setter på kaffen. Henter avisen. Du setter deg ved vinduet. Ser på livet som flyter forbi utenfor - menneskene som alle er på vei et sted. Antakeligvis til noen. Det er kaldt i huset, men du orker ikke gjøre noe med det. Tiltaksløs sitter du slik i flere timer. Med de følelsesløse hendene i fanget. Kun når du må tørke tårene som ustoppelig renner nedover de tynne kinnene, føler du kroppen din. Resten av tiden er du utenfor. Tilbake i det som en gang var. Det triste har igjen jerngrepet rundt hjertet ditt. Du skulle ønske det kunne stoppe. Iblant føles det slik. Som om det kan stoppe hvert øyeblikk og du skal falle død om. Men det fortsetter å slå dag etter dag. Selv når alle hjertene rundt deg har stoppet. Trofast slår det taktfast videre inn i det som føles som uendeligheten.

Ingen ser tårene dine. Ingen ser deg. Du er ensom og forlatt i en verden der du ikke lenger betyr noe.