livet er nydelig som vær når det er nydelig vær

Snart er moroa over. I fire og en halv måned har vi gjort akkurat det vi har hatt lyst til, men som man sier - ingenting varer evig, heller ikke sommerferie. Det er høst i lufta. I går hadde vi kanskje det som var denne sommerens siste ordentlig varme dag. Nå går det vel bare en vei, og det er mot vinter og stadig synkende temperaturer. Men når jeg ser tilbake på de siste månedene er det med et stort og fyllesykt smil. Det har uten tvil vært de beste månedene i mitt liv, og jeg angrer absolutt ikke (nå blir jeg svært så sentimental her jeg sitter..) på at jeg har brukt opp hele det dustete studielånet mitt.

Melbourne befinner seg i staten Victoria, den lille oransje flekken helt nederst til høyre på kartet. Ikke bare huser denne staten den beste byen i verden, den er også hjemmet til en av verdens farligste slanger. Så vet dere det. I desember kjørte vi opp hele kysten, gjennom New South Wales og opp til Queensland. Da vi kom hjem blakke og fornøyde i januar, drev vi dank noen uker (og fikk oss et nytt hjem, da!) og forrige uke la vi ut på enda en road trip. Denne gangen kjørte vi andre veien, langs kysten og gjennom South Australia. Rart å tenke på hvor store variasjoner det er i det landet her (det føles litt rart å tenke generelt, egentlig). På en dag kan man se kyst, rikt dyreliv (vi har sett ville koalaer, kengeruer, emuer, pelikaner, pingviner og megaedderkopper), og så er det plutselig så tørt at det fare for skogbrann bare man fjerter.


Uansett.. Nå er jeg tilbake i gode, gamle Melbourne. Om en ukes tid begynner skolen, og hverdagen kommer til å treffe meg som en gresshoppe mot en trailer. Faen. Så var det dette med penger, da. Får håpe jeg får litt igjen for all den gode karmaen jeg har bygget opp i det siste.

Så noen bilder fra turen til Adelaide..  Og ja, vi står i et tre.

du og jeg og vi to

Jeg ser kjente fjes på gata nesten hver dag. Det vil si, jeg tror jeg ser kjente fjes på gata hver dag. Det tar meg alltid rundt to minutter å innse at det ikke er mulig at det faktisk er dette mennesket jeg ser. Verden er kanskje liten, men ikke så liten at jeg kan støte på odølinger på gata i Melbourne.

Bare så du vet det har du en dobbeltgjenger i Australia. Hvor kult er det ikke at på andre siden av jordkloden tasser det en liten asiaterversjon av deg rundt? Rett og slett fantastisk spør du meg. Hvis jeg en dag får veldig hjemlengsel, setter jeg meg bare i byen og titter på folk. Skulle det dukke opp et kjent fjes snakker jeg til vedkommende på norsk. Det hjelper faktisk på hjemlengselen. Jeg har hatt mange fine samtaler med forvirrede asiater. Glede.

Over til noe helt annet - forrige uke hadde jeg besøk av to søte kakkerlakker på rommet mitt. Det hele startet med paniske hyl, og endte med forsterstilling i senga til Nathalie. Dagen etter gikk vi til innkjøp av diverse dødelige gasser, og nå finner jeg døde kakkerlakker overalt på rommet. I tillegg til kakkerlakkene har en doplanger flyttet inn i andre etasje. Men det tar vi ikke så tungt, siden han hadde et raserianfall første kvelden og må flytte ut innen to uker.

Jeg savner litt iblant, da.

Nå går det for vidt

Tro det eller ei - det er vanskelig å holde bloggen oppdatert uten nett i huset. For ja, nå har vi faktisk fått oss et nytt sted å bo. Og det tok oss nøyaktig fem dager å få vår første utkastelsesadvarsel. Huset, som ligner på noe fra en dodgy pornofilm på 70-tallet, skrek etter en fest. Vi har tross alt en stue (og en ordentlig bar!) på størrelse med den gamle leiligheten min i Oslo. Så ting eskalerte litt. Det begynte rolig med ost, vin og kjeks, og kvelden endte med strobelys og politimenn på døra. Det eskalerte, sa vi når huseieren banket på klokken ti om morgenen på selveste Australia Day. Shit happens. Vi har i hvert fall hvert vårt rom nå. Og vi betaler utrolig lite i forhold til huset i gode, gamle Church st. Så nå gjelder det å holde naboene blide og goonen i kjøleskapet. 


Tilbake i Melbourne etter en måned med reising har "hverdagen" dessverre smyget seg på. All reisingen har gått hardt utover studielånet, så nå må en jobb til før skolen starter om en måneds tid. Jeg kan ikke tro at ferien snart er slutt... Tanken på skole får meg til å gulpe litt. I tillegg har jeg valgt radiojournalistikk dette semesteret. Ikke spør meg hvorfor - det jeg egentlig ville ha var tv-journalistikk, men det viste seg at det ikke var mulig. Så nå skal jeg stotre og stamme meg gjennom fire måneder med radio. Glede.

Bortsett fra disse småproblemene er alt bra. Jeg har nettopp kommet tilbake fra fem dager i Gold Coast, hvor Beach Handball Nationals foregikk. Oppkjøringen min til mesterskapet bestod av en måneds treningsfri, masse alkohol og en god dose sukker. Jeg angret fort da jeg plutselig skulle spille tre håndballkamper på sand (!!!) hver dag, og temperaturen snek seg opp mot 35 grader. 

Fint, ey?

Tha team