Han er der. Han er alltid der. Hennes verste fiende, men samtidig hennes aller beste venn. Sniker seg inn på de verst tenkelige tidspunkt, og uansett hvor mange ganger hun ber han forsvinne, så er han der. Stirrer på henne med svarte, stikkende øyne. Jeg hater deg. Hun tør ikke si det høyt - hun har fortsatt friskt i minne hva som skjedde sist hun prøvde seg på noe så dumt. Hun vet aldri hvor hun har han. Plutselig, helt uten forvarsel, kan han ta henne med til det stedet. Det går kaldt nedover ryggen hennes bare ved tanken. Hun kjenner at beina snart gir etter. Tenk om han er her nå? Hun føler seg omringet og paranoid. Eller er hun egentlig det? Han er jo så virkelig, men samtidig vet hun jo at han bare er der inne. Dypt der inne. Dit hun aldri våger å gå. Der hennes barndoms såre minner fortsatt lever. Og der hjertet fortsatt er helt og vakkert - ikke bare en kald kjøttklump uten håp. Som så mange ganger før er han der ved hennes side. Angsten - like sterk og fryktelig som hun husker.

Hatet. Det svarte, seige hatet som utgjør den tunge klumpen i brystet. Som hun hater han. Sterkere enn noe annet hun følt tidligere. Det har livnært seg på henne lenge nå. Sugd livsgleden ut av henne som en igle. Det mørke i sjelen har bare fått vokse seg stort og svart. Kvalme. Uendelig, bunnløs sorg. Hvordan kunne hun miste kontrollen slik? Igla blir bare større og svartere. Fylt til bristepunktet av alle drømmene som en gang var. Om alt som en gang skulle komme. Men som forblir uppnåelige fjelltopper av knust håp. Med grådig munn forsyner den seg av de lyse øyeblikkene. Til slutt er det bare skygger igjen. Hun er fanget. Hun kan aldri unnslippe angstens grådige fingre.

Kunsten å gå på do

Den aller første uken som internasjonale studenter ved Deakin var ikke bare, bare. I fem dager hadde vi ulike forelesninger som omhandlet alt fra seksuell helse til skremselpropaganda om hvor mange internasjonale studenter som stryker hvert trimester. Vi skilte oss generelt ganske ut fra resten av mengden med studenter som stort sett var fra Asia. Og mye av informasjonen var repetisjon for oss. Ja, vi vet det er dårlig folkeskikk å snike.

Uansett. Det jeg vil frem til er at oppi alle truslene om kjønnssykdommer og manglende respekt for fremmed kultur fikk vi oss en god latter.

Vi fikk nemlig beskjed om å sitte, ikke stå på toalettet. Jada. Vi undertrykte mer enn et lite fnis i løpet av de flaue fem minuttene med bildeframvisning av korrekt do-etikette. Men ingen andre lo. Jeg må innrømme at jeg mer enn en gang lurte på om dette var en form for syk australsk humor.

Da vi etter denne meget underholdende forelesningen tok en uskyldig tur på do, fikk vi oss en aldri så liten overraskelse. For hva er det som venter frk.Kristiansund der? Jo, skoavtrykk på setet.. 

I ettertid har vi sett dette skiltet litt for mange ganger...

Jeg er forelsket.

En så fantastisk fin versjon. Katy Perry kan gå og kysse ei jente.

Dagen da håret forsvant..

Som jeg har nevnt tidligere har jeg i løpet av de siste månedene utviklet en slags fuglefetisj. Følte at ting virkelig falt på plass da jeg pakket opp denne t-skjorta på bursdagen min. Glede! Har du noen gang sett en kulere t-skjorte?

Og ja, den er bedre enn den svette t-skjorta di. Om du nå føler en uforklarlig trang til å sende meg flere fuglerekvisitter, så for guds skyld, ikke kjemp imot.

Bird is the word.

Ellers.. I dag ble jeg plutselig korthåret igjen. Rart hvordan jeg alltid ender opp med en helt annen hårsveis enn den jeg gikk til frisøren med. 'Jeg skal bare klippe tuppene, jeg'. Ti centimeter senere sitter jeg der da, og lurer på hva i helvette som akkurat skjedde. 

LOL

Nedtellingen fortsetter. Kun 10 dager til sommerferie. Så var det bare å komme seg dit, da. Sukk.

Den som venter på noe godt

..venter sjelden forgjeves. Ikke det at jeg var fra meg av glede fordi jeg endelig fylte 22 år. Planen var egentlig å ignorere dagen (og drikke meg bevisstløs på jägerbombs).

Men det måtte jo gå som det gikk. Selvfølgelig gikk ikke ting etter planen. På sin egen, og noe overentusiastiske, måte klarte samboeren min å skape litt glede på en ellers mørk dag. Og jeg fikk se en helt ny side av mennesket jeg har tilbrakt så uendelig mye tid med de siste månedene. Nå lyder hun bare navnet bursdags-nazien (eller pakkemonsteret om du vil).

Til tross for at jeg nå kan klassifiseres som et voksent menneske (eh) med forpliktelser (?), nektet hun meg å åpne gaver før hun hadde laget frokost. Som hun så pent uttrykket det - det var best for meg, OG henne, om jeg ventet. For å si det sånn, jeg hadde lyst til å beholde alle fingre, og andre mer vitale kroppsdeler, ut dagen. Så jeg gjorde som hun sa. Etter litt om og men fikk jeg servert hjerteformede pannekaker, mens jeg, full av barnslig glede, åpnet de fire pakkene som hadde funnet veien til det lurvete reiret vi bor i.

Resten av dagen gikk med til studier, kos, sol, vin og litt dodgy kinamat. Med andre ord alt som gjør en dag bra. Livet i Melbourne leker!


Så takk, takk, takk for alle gratulasjoner, gaver og en fantastisk dag!