Men det måtte jo gå som det gikk. Selvfølgelig gikk ikke ting etter planen. På sin egen, og noe overentusiastiske, måte klarte samboeren min å skape litt glede på en ellers mørk dag. Og jeg fikk se en helt ny side av mennesket jeg har tilbrakt så uendelig mye tid med de siste månedene. Nå lyder hun bare navnet bursdags-nazien (eller pakkemonsteret om du vil).
Til tross for at jeg nå kan klassifiseres som et voksent menneske (eh) med forpliktelser (?), nektet hun meg å åpne gaver før hun hadde laget frokost. Som hun så pent uttrykket det - det var best for meg, OG henne, om jeg ventet. For å si det sånn, jeg hadde lyst til å beholde alle fingre, og andre mer vitale kroppsdeler, ut dagen. Så jeg gjorde som hun sa. Etter litt om og men fikk jeg servert hjerteformede pannekaker, mens jeg, full av barnslig glede, åpnet de fire pakkene som hadde funnet veien til det lurvete reiret vi bor i.
Resten av dagen gikk med til studier, kos, sol, vin og litt dodgy kinamat. Med andre ord alt som gjør en dag bra. Livet i Melbourne leker!
Så takk, takk, takk for alle gratulasjoner, gaver og en fantastisk dag!
0 kommentarer:
Post a Comment