Liselusa

Med slitne dreads og et, om mulig, enda mer slitent blikk, finner hun seg et sete langt bak i trikken. Røde, såre kviser er strødd over den vinterbleke huden. De blålilla ringene under øynene skaper en lite smigrende fargekontrast i det unge ansiktet. Resten av ansiktet er gjennomhullet. Nese, leppe, øreflipp. Jeg må kjempe imot lysten til å stikke fingeren gjennom tunellen hun har i øret. Jeg lurer på om det gjør vondt. Og hvordan øret vil se ut om ti år. Om hun blir så gammel. Arrene på armene hennes vitner om et annet ønske. Den røde genseren med de svarte dødningshodene er like hullete som ansiktet. Hun er utilpass i den tynne, knokete kroppen. De mørke øynene søker gulvet. Gransker føttene til menneskene som kommer på og går av. Sine egne føtter har hun gjemt i svarte militærstøvler, som helt tydelig er  noen nummer for store.

Hun får sitte alene. De dresskledde står. Mødrene med barnevogn søker ly fremme ved sjåføren. Hun sitter alene. Helt til en gammel, spe dame setter seg i setet ved siden av henne. Mens andre eldre heller ville stått og risikert både hofte og armer fremfor å sette seg ved henne, setter den gamle seg tett inntil. Damen med det korte, lilla stålullformede håret lar armene hvile på de skjøre lårene. Hun har to forskjellige sko, et trist blikk og en pose med tomflasker.

Slik sitter de. Tett som to dompaper på en kald vinterdag. Begge like fortapte i en by som aldri hviler. En by der det er litt for lett å forsvinne i mengden.