Hjelp.

Det er ikke alltid bare, bare å bo så langt unna foreldre og venner hjemme i Norge. Selv om jeg har det knall og livet er stort sett en lek (kanskje ikke i dag - tidenes verste fyllesyke!), er det visse situasjoner det er vanskelig å takle på egenhånd. Som for eksempel når et av menneskene man deler hus med er mentalt syk. Jeg har aldri møtt noen som med denne oppførselen tidligere. Rettelse - jeg har aldri delt hus med noen som henne.

Joda, jeg har delt leilighet med noen ustabile folk før, men jeg har aldri vært bekymret for at de skal gjøre meg noe. Men denne gangen er det annerledes. Jeg og Nathalie har havnet oppi et virvar av konspirasjonstanker og en slags syk form for oppdiktet kjærlighetssorg. Her har vi befunnet oss i fire måneder nå. Og det blir stadig verre. For ikke bare bor vi med henne, vi fungerer for øyeblikket som psykologene hennes. Og soverommet fungerer som kontor. Hun er innom titt og ofte - gjerne rett før leggetid. Og for to dager siden fortalte hun at hun har tatt medisiner for aggressiv og voldelig oppførsel, men at hun nå har sluttet å ta disse.

Jeg er bekymret. Antakeligvis er hun harmløs, det er jo mange i samme situasjon som henne som aldri har skadet noen, men hva om hun er unntaket? Jeg har ikke lyst til å bli og finne det ut. Vi flytter ut om litt under en måned. Vi har ikke lås på døra. Jeg vil til mamma'n min. I dag tidlig våknet vi av skrik fra andre etasje. Så da lå vi der da - jeg var helt sikker på at hun hvert øyeblikk skulle komme inn døra.

JEG VIL TIL MAMMA'N MIN..