Tom for ord?

Jeg har skrivesperre for tiden. Det er litt kjipt, og grunnen til at jeg ikke har blogget på noen uker. Men her kommer et utdrag av en tekst jeg skrev for ett år siden. Enjoy!

Huset med de døde i
«Er du blant de mange som stadig opplever ting det er vanskelig å finne en naturlig forklaring på? Da kan vi kanskje hjelpe.» På TVNorge sine hjemmesider kan du fylle ut et søknadsskjema om hvorfor akkurat du skal være så heldig og få dine spøkelser fjernet helt gratis. Blir du valgt ut, kommer klarsynte Gjertrud eller klarsynte Hans hjem til deg. Der skal de hjelpe de forvirrede sjelene over til åndeverdenen. Ved å tenne ett stearinlys og holde hender påstår de å kunne guide bestemoren din dit hun hører hjemme. Men hvordan vet vi at det ikke bare er psykisk? Som den første gangen jeg drakk alkohol, og glemte mitt eget navn etter en rusbrus. Og knakk min egen fortann med flasken etterpå. Så kanskje de bare forestiller seg at disse såkalte spøkelsene har gått over til den andre siden? Om de i det hele tatt har eksistert.


Åndenes makt er et tv-program som fenger mange. Men skal vi tro alt vi ser? Kanskje den urovekkende knirkingen i trapper og gulv hos en familie i Moss, skyldes et hus som kjemper for livet. Og at i stedet for en klarsynt person, trengs det kanskje en tur på Maxbo? Den trygdede alenemoren fra Fredrikstad som ser menn i kjelleren kanskje burde kutte ned på valium, og vinen den skylles ned med.
Det er gjerne mennesker fra et annet århundre som går igjen i husene til folk. Men hva med når vår generasjon dør? Greit nok å ha en gammel husmor fra 1800-tallet på besøk, men å bli hjemsøkt av en emo kan bli litt i tøffeste laget. Å stadig måtte høre gråting, og klirring i lenker. Og å finne barberhøvelen uten barberblader hver morgen, samtidig som «Jimmy Eat World» spilles for fulle mugger.


Personlig tror jeg mitt verste mareritt måtte være en såkalt «fjortis», som min kjære søster for eksempel. Med barbiehår, noe som kan sammenlignes med menneskelig ekskrement i ansiktet og allergi for autoritære mennesker. Favorittparfymen er Britney Spears og hun får ozonlaget til å ligne en sveitserost med hårsprayforbruket sitt. Men politikere må jo være de verste sjelene. Tenk å bråvåkne en natt og se rett opp i den enorme spøkelsesnesa til Carl I. Hagen? Og finne uforklarlige snørrspor i hele huset under forkjølelsesesongen. Og du våkner stadig om nettene av at noen hvisker løfter om billigere alkohol og bensin inn i øret ditt. Og hva med våre kjære norske artister? Tenk på stakkaren som får Lynni Treekrem i hus og må høre «nå vil jeg færra til Mexico» dagen lang. Eller å ha Rune Rudbergs dildo durende i naborommet kun avbrutt av pauser hvor spøkelsesbatteriene må byttes ut.



Jeg vil ikke bli den dama som var for feit til å komme seg gjennom portalen til åndeverdenen. Som stadig blir sett stående på kjøkkenet med en Cola-flaske i en av pølsesnabbene som før var hender. Som skyr alt som kan ligne på et salathode som pesten og skaper en familie som er verdige kandidater for «Den store slankekrigen». Jeg vil heller ikke bli skrukketrollet som skremmer livsskiten ut av barn ved å smelle i skapdører på rommet deres. Så hvis det er i ditt hus jeg dukker opp om noen år, i form av en dau, gretten alenemamma med hengepupper. Så vær så snill. Tenn et lys, hold hender og send meg dit jeg hører hjemme. Til Helvete.