Når tiden står stille

Denne teksten fikk jeg publisert i Sorgenfri i sommer. Den er egentlig ganske åpen for tolkning.

Du sitter på benken ved bygdas eneste busstopp. Du vet ikke lenger hva klokka er, bare at de skulle vært her for lenge siden. Du har gått fra å se på klokka, til å følge med på snegla som kjemper seg gjennom gresset under benken du sitter på. Blir fascinert av de grå sporene med slim snegla lager. På den tiden du har sittet her, har den beveget seg en meter fra utgangspunktet; en forlatt Cola-boks. Du begynner å bli sløv. Sola står midt på himmelen, og steker egg på hodet ditt. Du kjenner øynene lukke seg. Sakte svinner du hen. Stille og lydløst glir du inn i en verden der ingenting er vondt. Drømmer om det sildrende vannet i bekken bak hytta. Om en tid da alt var uoppdaget, og du kunne ligge å se morgendugget sove ut på gresstråene i hagen. Men bak i hodet ditt trykker likevel de små ordene du kjenner så godt; tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Han kjenner hvordan svetten renner nedover ryggen. Nervene i korsryggen trekker seg litt sammen idet svetten renner forbi, og fortsetter videre nedover i buksa. Han kan kjenne blodet dundre i full panikk i årene. Musklene er tomme for oksygen, og de er i ferd med å stivne. Han får ikke puste. Klumpen i mellomgulvet har vokst seg stor og mørk, og ligger der å presser på som oppkast. Han ser på personen som løper ved siden av seg, hun har en rødsprengt farge i ansiktet. Han blir bekymret for hjertet hennes. Blir bekymret for hjertet sitt. Han kan kjenne det jobbe for å forsørge både det lille og store kretsløpet med blod. Det holder ikke ut særlig mye lenger. Menneskene han møter dulter borti han, og det virker som om de har gått sammen i en konspirasjon for å hindre han i rekke bussen. Der framme står alikevel Timesekspressen klar til å dra fra stasjonen.

«Vi klarte det ikke.» Ordene slår henne i magen, og plutselig får hun problemer med å holde seg oppe. De hadde sittet på bussen, men hadde ikke gått av. Hadde kjørt forbi henne, vært så nære, men alikevel så langt unna. Når hun hadde drømt om somrene som ung og fantasert om morens kjærlighet, hadde de stukket henne i ryggen. «Tilgi oss, kjære deg.» Jævla svikere. De hadde gitt opp, og nå ga hun opp også. Hun river brevet i småbiter, og føler seg like oppstykket som papirbitene innvendig. «Vi orket ikke se deg slik.» Det orket hun ikke selv heller.

De vet det med en gang. Mennesket som ligger der er blålig og kald i huden, men det er henne. Det tok tid før hun ble funnet, og forråtnelsesprossesen er allerede i gang. Det lange, blonde håret er trukket bakover i en stram knute, og noen har lukket øynene hennes. Huden er like fin som den var da hun var yngre, og ansiktet like barnslig. De trekker et lettet sukk, tenker at nå er alt over. Slutt på smerten og fornedrelsen. Men tanken på at hun måtte tilbringe de siste minuttene av livet alene gjør alikevel vondt. Men smerten er ikke uoverkommelig. Hun ser fredfull ut der hun ligger, som et lite barn uten en bekymring i verden. Hun lot dem aldri få fred, men lå og trykket som en kreftsvulst. Men nå var hun ved et enkelt inngrep fjernet. De
skyver smerten fra seg, forlater fortiden og entrer nåtiden.

- L