Borte bra, men hjemme best?

Når man er tilbake i mors lune rede, begynner man å tenke på hvorfor man i det hele tatt forlot dette himmelriket? Gratis mat servert hele døgnet, man slipper å gjøre husarbeid og klærne vasker seg selv. Selv om man ikke bor mer enn en time unna, er gjensynsgleden alltid like stor. I løpet av en helg er jeg både "jenta mi", "Lise-mor", "nuff" og "puff". Ja, det er ingenting som å være hjemme tenker jeg og jatter med.

Men det er helt til gamle minner begynner å komme til overflaten. Plutselig forsvinner plagg etter plagg fra bagen min. Den klesspisende lillesøsteren har klart å holde seg unna i noen dager, men nå er det slutt. Grafs, der var de klærne borte. Pappa som var så hyggelig i starten begynner å kjefte på meg fordi jeg ikke har vasket badet i det siste. " Jeg bor ikke hjemme lenger!", prøver jeg å fortelle han. Men til ingen nytte. Og sånn fortsetter det, helt til jeg setter meg på Timesekspressen tilbake til Oslo. Og da er alt glemt, helt til neste gang jeg tar turen tilbake til røttene mine.

- L

2 kommentarer:

Carina said...

Haha, du er ikke alene om det, kjære lille!! Det er jo en grunn til at man noen gang gidder å flytte ut, og jeg tror foreldre kjefter litt ekstra innimellom, bare for å forsikre seg om at vi ikke skal flytte hjem igjen ;P

Åse said...

hehe...kjenner meg igjen der ja:P Jeg blir vartet opp i 48 timer, så er det åse gjør ditt gjør datt..men foreldre er foreldre:P

Post a Comment