Opp. Opp mot himmelen stiger den. Like grasiøst som en engel på vei hjem. Forlater alt det vonde. Igjen står synderne - de urene og fortapte. Svarte av sorg, røde av sinne. Tårer strømmer fra angrende øyne, et tappert forsøk på å skylle vekk angeren. Men de vet bedre. I drømmene vil hun være tilbake. Og denne hevnen er verre enn døden. Hun lar dem ikke hvile.
Iblant får jeg slike rare tanker. Som denne teksten for eksempel - det bare kommer. For meg er meningen klar, jeg vet hva jeg skriver om. På denne måten får jeg ut følelsene. En gang håper jeg å kunne kanalisere (?!) dette til noe ordentlig. Som en bok. Det er jo det som er drømmen. Ah, jeg lurer på om noen hadde lest den. Den bitre boken. Et liv med udugelige mannfolk. Lemenet og livet. Nei, nå ble det useriøst igjen gitt.
skip to main |
skip to sidebar
Me, myself and I
Jeg er en nordmann som ikke bor i Norge. Jeg er en blogger, som ikke blogger. Jeg hater å elske, men elsker å krangle. Jeg har en bachelor i media og kommunikasjon, men ingen jobb. Jeg har mange fantastiske venner, men mange dumme også. Dette er min ikke-oppdaterte-blogg.
Love me
Whatever floats your boat
-
Jeg kommer til ende opp som en bitter kjærring. Ei ensom fitte. Ei som alle har prøvd å spleise med alt fra single, hjemmeboende onkler, til...
-
Det er rart. Rart hvordan du plutselig blir overveldet av en rekke følelser uten helt å forstå hvorfor. Sorg, glede, forvirring, frustrasjon... -
Denne teksten fikk jeg publisert i Sorgenfri i sommer. Den er egentlig ganske åpen for tolkning. Du sitter på benken ved bygdas eneste bus...
3 kommentarer:
Jeg ville lest den med stor entusiasme. Hva trigger lemenet? Hvor går grensen? Vil purring hindre lemenet fra å sprekke av sinne? ;)
Ikke kanalisere - det er slike newage-greier. Kreativitet er noe helt annet - og det har du. :D
Jeg kjøper boka di! Den teksten ser jo ut som et utdrag fra ei bok, selv om jeg ikke fikk heeeelt med meg hendelsesforløpet og persongalleriet. Men det er meg da.
Post a Comment