Hold deg unna kyllingen min!

For meg er vaner (som i bilen - de store, stygge) noe helt grusomt. Disse såkalte voldtektsbrakkene, som er store nok til å frakte tre familier. Tre bælfeite familier. For lite har jeg egentlig visst om menneskene som faktisk kjøper seg disse forferdelige kjøretøyene. Er det bare voldtektsmenn, eller finnes det også noenlunde normale mennesker som går til anskaffelse av en slik (helt normal kan man vel aldri bli om man kjører rundt i noe slikt)?

Så, jeg og Heidi var ute på vår vanlige karbohydratjakt, og stakk innom Jafs på Skarnes. Den lille sjappa var stappet med skinnvestbekledde, stinkende vanere. Ja, for gjett hva. Det har vært vantreff i Odalen i helgen. Så da satt vi der da. Høylytte var de alle mann. Noen av de manglet tenner. Andre manglet sko. Og de var definitivt ikke på rett sted. Helst burde de vært med i Slankekrigen sesong en, to og tre. Kanskje fire òg. Jeg fikk lyst til å rope at de måtte ta seg sammen. Er det derfor de kjøper seg en så stor bil? Fordi da er det ingen begrensning på hvor tykke de kan bli?

Da vi endelig hadde fått maten vår og gikk ut for å sette oss, ble vi forhørt av en av de skinnvestbekledde. "Hva spiser dere?" spør han med øynene på baguetten jeg har i hendene. "Marinert kyllingbaguett", svarer jeg spakt. Han følger opp med flere viktige spørsmål, før han får bestemt seg for hva han selv vil bestille. Det er viktig å virkelig kartlegge utvalget før man tar et så viktig valg. 150 gr. eller 190 gr.? Det er spørsmålet.

Så dette er altså noen av menneskene med lidenskap for vaner. La meg slippe å møte på de igjen. Noensinne.