En vanlig natt på Oslo S

Jeg er et nervøst menneske. Jeg liker ikke at fremmede ser på meg. Jeg liker ikke å gå alene på kveldstid. Jeg tvilholder på vesken min som en gammel dame som har med seg hele pensjonen i kontanter. Jeg ser for meg de verst tenkelige situasjonene, og tviholder på de. I natt klokken 03.58 tok jeg bussen fra Torshov alene. Helt alene ute i Oslos gater på nattestid. Jeg var redd. Jeg forsøkte å få noen til å ville snakke med meg på telefonen, mens jeg la ut på denne fryktinngytende ferden i hovedstaden. Men neida. Hva slags venner har jeg egentlig?! De bryr seg tydeligvis ikke om jeg ender opp død i en bakgate på Grünerløkka.

Som jeg har nevnt tidligere (her for eksempel), så har jeg en tendens til å knytte vennskap med mennesker som ikke helt har de samme interessene som meg. Vel, jeg knytter ikke. De finner meg. Uansett hvor jeg måtte gjemme meg. Så i natt stod jeg altså nede utenfor Oslo S. Klokken 04.15. Og finner ut at stasjonen ikke åpner før om ett kvarter. Jeg var langt fra alene. Jeg (og de andre som ventet) fikk etter hvert besøk av minst ti narkomane. Plutselig var de overalt. Og jeg stod nærmest. Til slutt hadde jeg de nesten oppi bagen min. Lat som ingenting, lat som ingenting. Vær naturlig, tenkte jeg for meg selv, mens jeg holdt pusten. Ikke nok med det. På andre siden hadde jeg en gjøk som tydeligvis trodde alle ville høre hans versjon av sangen han hørte på. Nei, takk. Og i tillegg fløy det en random fyr og tvang folk til å ta han i hånden. Digg. Antibac, takk! Nei og nei. Sentrum om natten er intet sted for en uskyldig, liten pike fra Odalen.

Oh, I'm so pretty.