Gi meg en bad boy, plis?

Heretter kan dere kalle meg sutre-Guri på hverdagene og Rita i helgene. Man kan vel si at dette har blitt en blogg hvor jeg kan la min bitre og mannevonde personlighet få fritt spillerom. Jeg synes det er greit, men hvorfor folk gidder å lese om det er og forblir et mysterium. Jeg får åpnet hjertet mitt og tømt meg for masse dritt - som for det meste omhandler gutter. Kanskje jeg bare skal gjøre dette om til en temablogg?
Så da gjør vi et forsøk - dagens tema er bad boys. Disse deilige mannfolkene som har mindre mellom øra enn en utvaska mopp. Og som jeg har møtt så mange av i det siste. Jeg kan like godt innrømme det med en gang - jeg har en sykdom. Jeg-elsker-slemme-gutter-syndromet, som jeg liker å kalle det, kommer ofte snikende i helgene. Og ellers i uken også da. Så hva faen er greia? Gi meg en mann som antakeligvis har klamydia, sender meldinger med alt som ikke er av samme kjønn og som har flere venner i fengsel, enn utenfor. Jeg kjenner at jeg blir opphisset bare ved å skrive om det - tenk deg når jeg treffer de? Å, herre. Jeg vet at det er flere enn meg som sliter med dette problemet.
Hvorfor kan vi ikke bare gå for de snille guttene, som vi vet kommer til å behandle oss bra? Jo, såpass mye selvinnsikt har jeg - de er rett og slett for snille. Og snill betyr tøffel, og tøffel er kjedelig. Vi (les:jeg) vil heller såres dypt og hardt gang på gang, før vi kravler oss til neste konemishandler. Så hvordan skal jeg komme meg ut av denne onde sirkelen (som bad boyen håper blir en god trekant)? Først vil jeg komme med en oppfordring til guttene; hold dere til helvette unna meg. Jeg mener det. Og så - nei, da var det ikke mer. Bare hold dere unna meg.

Ok, reaksjoner får være reaksjoner. Synes ikke dette var så ille jeg, men så er jeg ganske herdet da.