Mandagsgrøss

Hun ser han ikke før det smeller. Mykt kjøtt på kaldt, hardt metall. Tåken har gjort henne sløv etter en times kjøring i dens selskap. Så da frontlysene plutselig treffer den svartkledde mannen rekker hun ikke en gang å tenke på å bremse. Hun lukker øynene. Og håper på det beste - til tross for at hun vet at det er slutt. For hans del i hvert fall. Når hun igjen åpner øynene, kjenner hun det varme, røde renne nedover pannen. Faen, et kutt i pannen er det siste hun trenger. Utenfor er det stille - hun lurer på om han er død. Det grå teppet ligger fortsatt tykt og varmt rundt den røde fare, som hun kaller sitt kjære framkomstmiddel. Et øyeblikk vurdere hun å bare kjøre videre. Late som om dette aldri har skjedd. Hun slår tanken fra seg, tar på seg rekleksvesten og åpner bildøren. Utenfor er det fortsatt stille. Man flyr ganske langt når man blir truffet av en bil i 90 kilometer i timen. Faen, hun skulle ikke kjørt så fort. De svartkledde mannen er som sunket i jorden, eller kastet i buskene. Hun ler litt for seg selv av tankespillet - for en galgenhumor. Hun hører en surklende lyd og lokaliserer raskt offeret. I veikanten 50 meter fra der påkjørselen skjedde, ligger han. Det er så vidt hun kan høre pusten hans. Hun kjenner det pulserer i pannen - hun fossblør nå. Faen, dette kommer ikke til å bli lett å dekke over. Mannen har registrert at hun er der, og hveser ut det hun tolker som en bønn om hjelp. Med raske skritt går hun tilbake til bilen. Hun vet hva hun leter etter. I bagasjerommet finner hun det og småløper tilbake til den skadede. For mannens del er det bra at han er bevisstløs når hun kommer tilbake - kjapt og effektivt slår hun han en gang i hodet med brekkjernet. Så en gang til - bare for å være helt sikker. Hun tar seg ikke bryet med å dekke over liket - hun ønsker noen av rovdyrene bon appetit, før hun igjen sitter bak rattet.


Inspirert av en tåkete tur hjem fra jobb i helgen.